Gå til sidens hovedinnhold

Bunnsolid helsevesen med 126 000 sprekker

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sykepleiere og ledere i helsetjenestene undrer seg på hvem Helseministeren og Helsedirektoratet snakker med når de kan beskrive tjenestene som bunnsolide og med gode planer for vinteren. Sykepleierne sier til pasientene at «Vi har deg», men det er en grense for alle. Vi trenger raske tiltak som gir sykepleierne håp om myndighetene holder også i dem, for som en sykepleier sa i går, «Det er mulig Espen Rostrup Nakstad mener at helsetjenestene ikke kollapser, men det gjør jeg».

Sykepleiere på legevakt beskriver å redde liv på sin vakt, men samtidig daglig få sterk kritikk fordi andre pasienter må vente i 2-4 timer. Sykepleierne uansett sykehus eller kommune, får daglige meldinger, ikke uvanlig med 5-10 – også personlige meldinger med bønn om å ta ekstravakter. Sykepleiere i hjemmetjenesten har svært dårlige pasienter med flere alvorlige diagnoser, døende og kreftpasienter. Ei beskrev at de normalt er 15 i teamet på en dagvakt, mens det nå skjer daglig at det er kun 1 sykepleier på jobb, mot normalt 5-8. Ingen tar diskusjonen på pasientsikkerhet, det må bare være sånn. Avvik på medisiner er stadig økende, og jeg fikk oversendt et avvik som viste at pasienten ble innlagt med sepsis, fordi antibiotika ikke var gitt på 6 dager. Intensivsykepleiere går 16 timers vakter, noe som i seg selv er en fare for pasientsikkerhet, og 70 timers uker. Arbeidsplasser som planlegger for 2- 3 dobbeltvakter hver helg og overtid til over jul. Ferie, kurs og andre goder som trekkes tilbake, og 423 timers avspasering er umulig å ta ut. Akuttavdelingen St.Olav har notert cirka 5000 timer overtid fra juli til oktober. Intensiv ved samme sykehus har 8600 timer overtid. Avdeling på Rikshospitalet beskriver 3000 timer overtid kun på to måneder. Ledere og tillitsvalgte tar kliniske vakter, og personale som mister noen som lyser vei og løser andre driftsproblemer.

Dette er beskrivelsen av et bunnsolid helsevesen med 126 000 sprekker.

Tidligere friske sykepleiere får stressrelatert sykdom som hjerteproblemer og søvnproblematikk. Sykefravær stiger mer for sykepleiere enn andre yrkesgrupper. Som en leder beskrev: Jeg har vært leder i 30 år, og så ille som det er nå har det aldri noen gang vært. Jeg vet ikke hvordan vi skal komme oss gjennom dette».

«Det er åpenbart at vi mangler sykepleiere, hvorfor skjer det ikke noe»? Spørsmålet ble stilt meg av en bonde. Hen, i likhet med det meste av befolkningen ser hva mangel på sykepleiere gjør med kapasitet på sykehusene, men også kommunens helsetjenester. Befolkningen ser hva mangel på sykepleiere gjør med beredskap, men også for muligheten til å bo og leve over hele landet. Det er jo åpenbart at vi mangler sykepleiere. Alle beskrivelsene fra sykepleiere som er slitne, som blir syke og som sier de vil slutte, 72% av dem i kommunene ut fra Tidsskriftet Sykepleien sine undersøkelser, hvorfor tar ikke politikerne grep for å beholde livsnødvendig kompetanse?

Adresseavisens leder skriver «Rovdriften må ta slutt». Ledere i Dagbladet skriver: «Skyld ikke på Korona». Flere andre nasjonale medier skriver det samme. Dette er et utslag av hvordan sykehusene er blitt styrt over minst 20 år, og hvordan kommunene har prioritert, skriver Trude Basso i Morgenbladet. Politikerne har valgt en drift som selv i en normalsituasjon er helt på marginen. Samme politikerne har i forkant av pandemi og under hele pandemien unnlatt å gjøre et kapasitetsløft.

Å bli underkjent for det som erfares som en særs dramatisk situasjon skaper frustrasjon og sinne. Når frustrasjonen ikke blir møtt og sykepleierne erfarer håpløshet og resignerer. Da slutter de.

Dette er ikke et bunnsolid helsevesen. Det er rovdrift på et personell, som fordi de ser pasientene i hvitøyet hver dag, hver natt, hele året, må strekke seg lengre enn de egentlig bør og kan.

Denne rovdriften, dette helsesystemet, denne manglende beredskapen er statsministeren og politikerne fra alle partiers ansvar.

Det nytter ikke å fortelle vi har verdens beste helsevesen eller at vi ut fra OECD rapporter har langt flere sykepleiere enn andre land. Særlig ikke når norske myndigheter melder inn uriktige tall som ikke tar høyde for høy deltidsandel og ikke skiller mellom helsefagarbeidere, assistenter og sykepleiere. Det nytter ikke å si at lønn er partenes ansvar. Helsetjenestene er politikernes ansvar.

For å bevare et sterkt offentlig helsevesen også for framtiden, har Norsk Sykepleierforbund sendt formelt brev til statsministeren og bedt om tiltak som kan virke raskt. Tiltak som kompenserer for den enorme belastningen, slik at sykepleierne på vegne av seg og sin familie kan akseptere å stå i risiko, ansvar og belastning ei stund til. Raske tiltak som kan mobilisere tilbake alle de sykepleierne som har sluttet, slik at belastningen kan reduserer for de som står i yrket nå. Tiltak som gjør at pensjonerte sykepleiere blir stående i yrket noen måneder til. Tiltak som sikrer lederne, slik at de er i stand til fortsatt drifte, men også lede og gi håp og troa tilbake hos de ansatte.

Om det ikke gjøres raske tiltak som sørger for kapasitetsløft nå, så er det en utilgivelig unnlatelsessynd som politikerne fra alle parti må ha med seg.

Kommentarer til denne saken