Denne realitetsorienteringen om Nord-Norgebanen er ikke rettet til regjeringspartiene. Det er heller ikke rettet til aviskommentatorer i nasjonale aviser som, med noen ekstremt få unntak, virker å ha blitt enig på kammerset om at vi er uforsvarlig dyre turistattraksjoner her nord.

Det er ikke rettet til seks av ti nordmenn, som uansett hvor de bor og hvem de stemmer på, var for Nord-Norgebanen ved siste blindvei i 2019. Det er heller ikke rettet til dere som for første gang valfartet nordover på ferie i fjor, og så hva en vei i Norge egentlig ser ut som i 2020.

Dette er rettet til dem som stadig belærer oss om vårt eget beste. Det være seg dem som selv har vokst opp på steder uten rundkjøring, men bidrar nå til den store befolkningsveksten til områder med sterkt utviklet kollektivtransport. Eller dem som er født og oppvokst med en togstasjon i gangavstand fra en bussholdeplass, og lettere tilgang til Gøteborg enn Gratangen. Hva med litt solidaritet i oppløpet, kompis?

«Dere skjønner det ikke. Vi er faktisk forbannet!» skrev en venninne nylig til en fyr fra Østlandet som forklarte til henne, igjen, hvordan samferdselsøkonomi egentlig fungerer, og hvorfor hun egentlig er naiv for å ønske seg noe så uhorvelig dyrt som en jernbane. Det er visst flust av samferdselsekspertise overalt, bare ikke nord for polarsirkelen.

Jeg vet om nordnorske familieselskap som har endt i hvitglødende stillhet da utflytta medlemmer med ny adresse i en by med trikk, i fullt alvor mente at det det ikke er «samfunnsøkonomisk forsvarlig» å holde deres egne slektninger med trygg trafikk på skinner.

Jeg har hørt at folk ikke kan snakke med sine venner i Oslo om jernbane i Nord-Norge, for da blir det så dårlig stemning, for der vil de helst ha tog som tar dem kjapt og miljøvennlig ut av landet.

Til og med i Togferie-gruppa på Facebook, der 37000 medlemmer skal inspirere hverandre til mer ferie med tog og færre reiser med fly, er det overraskende lite positivt å se om jernbanebygging i Nord. I flere av innleggene som handler om Nord-Norgebanen er folk fryktelig snar med problemutvinning. Dette er så vidt jeg kan se ikke tilfelle i diskusjoner om utbyggingen av hurtigtogforbindelse på strekningen Oslo-Stockholm, eller behovet for flere sovevogner på strekningen Bodø-Oslo. Der oppfatter jeg diskusjonen å være mye mer løsningsorientert. Ikke minst er viljen til å finne løsninger med felleskapets midler større.

Det jeg skriver her er anekdoter, ikke meningsmålinger. Det er ikke bare folk sør for Bodø som er kritiske til Nord-Norgebanen, selv om 76 prosent av nordlendinger støtter den. Vi er jo et demokrati, ting skal tygges på av alt som kan krype og gå. Sånn må det være.

Men anekdotene gir meg et lite hint om at det er et ordentlig brudd på noen forbindelser mellom nord og sør her. Og det har ikke bare med manglende sviller fra Fauske og nordover å gjøre. Det er en tone i diskusjonen, fra høyt til lavt, som er så overbærende, nedlatende og arrogant at det er sterkt polariserende.

37 mil med jernbane er ikke et fatamorganisk fenomen som dere må forklare for oss enfoldige sjeler. Vi er fullt klar over hvordan politikk fungerer. Også vi har hørt om handlingsregelen, nasjonal transportplan og statsbudsjett. Men folk i Nord-Norge føler seg verdig en oppgradering. Det bør ikke være en evig hinder at vi er færre, her oppe i det fagre nord. Dette er også Norge. Dette er også deres land som skal bygges. Vi er ikke en fremmed merkelig utpost adskilt med 37 mil av ugjennomtrengelig villnis fra resten av det folkerike Norge. Det er ikke en stige til månen som skal bygges. Herfra forsyner vi folk med viktige ressurser. Vi vil bare gjøre den forsyninga bedre, sunnere, mer bærekraftig og pålitelig. Om det i tillegg gjør det mulig for dere å raskt og behagelig reise nordover, er vel bare en bonus?

Nordmenn i nord er ellers ferdige med halvhjerta løsninger og dårlig lappa fylkesveier der elendig skodde trailere dreper våre barn vinterstid. Så ja, folk her vil fortsette å naivt føle på at vi er et prosjekt som er verdt for hele Norge å satse på. Det er definisjonen på en visjonær holdning: vi skaper oss et bilde av en bedre fremtid, for å kunne jobbe for en bedre fremtid.

Det er bare lære seg å lese rommet litt. Det kommer flere visjoner, krav og forventinger fra denne landsdelen.

For som ho sa: «Vi er faktisk forbanna!»