«Hjelp, jeg drukner!» Jeg ropte høyt, men ingen hørte noe som helst. Jeg ropte inni meg; ropet gjalla mellom drøvel, lunge, mage og nyrer. Det kom ikke ut.

Jeg satt på en stol på biblioteket og venta på åpninga av litteraturfestivalen «Ordkalotten». Det var da det skjedde. Mange mennesker strømma på, men jeg følte jeg drukna i en menneskestrøm som jeg ikke var en del av.

Jeg fikk flashback til ruinene i Verona,Italia, hvor jeg en gang overvar framføringa av operaen «Aida». På et sted i handlinga kommer de italienske troppene i triumf tilbake fra krigen, under trompetfanfarer og fantastisk musikk. Det flommet på med mennesker på scenen. Sjøl om det var langt flere publikummere enn folk på scenen, så var det myriadene på scenen som var det overveldende. Jeg fikk en utenom-meg-sjøl--følelse av å drukne i en strøm av mennesker som jeg ikke var en del av.

Nå satt jeg altså med litt av den samme følelsen. Det strømmet på med mennesker, og jeg fikk en følelse av å drukne i en sjø uten å være i sjølve sjøen.

Det var damer som strømma på. Damer i alle aldre, damer med skjørt og damer med bukser, damer med grått hår og damer med mørkt hår og damer med rødt hår og damer med mørkt hår, damer med briller og damer uten briller, høye damer og lave damer, damer, damer, damer. Ingen menn!

Jo, forresten, det var en mann. Det var meg. «Have I entered the wrong church”, tenkte jeg. Så pusta jeg litt letta ut. Plutselig var antallet menn økt med 100%, nå var vi to menn tilstede. Jeg oppdaga så at det var en av hovedforfatterne; det var Mikal Niemi, forfatteren fra «dom djupa skogarna i Norra Sverige, där björnorna tuslar i gräset». Da gjaldt det kanskje ikke likevel?

Etter hvert kom det imidlertid flere menn; jeg var ikke helt alene. Likevel følte jeg meg litt ensom. Det var kanskje så lite som under 10% menn tilstede i et fullsatt bibliotek. Det er jo langt under vanlige kvoter når man snakker om likestilling mellom kjønnene!

«Hvor er mennene», tenkte jeg. «Det er jo torsdag, og ikke er det Maskorama på TV. Ikke spiller Man U eller Spurs fotballkamp, skisesongen på TV er ikke begynt og Oslo-Magasinet (vel, det heter vel «Nytt på nytt») er jo ikke før i morra. Er mennene hjemme og leser bøker, eller bryr de seg stort sett ikke om litteratur?»

Jeg kom fort på andre tanker. For åpninga var litt av et knall; Mikal Niemi i storform fortalte om Lars Levi Lestadius (en av hovedpersone i boka om bjørnen i de norra svenske skoger), Jan Tore Nordeng snakka om å skrive for barn og ungdom, Sigbjørn Skåden snakka om Nils-Aslak Valkeapää. Så var festivalen åpna.

Deretter fortsatte det et annet sted, med opplesninger, samtaler og presentasjoner. Det var veldig mye bra. Om prosentandelen menn var litt bedre der, så tror jeg likevel at den ikke oversteg prosentandelen i en kraftig rødvin.

I en av samtalene sammenlikna en forfatter det å skrive med å kjøre bil langt av gårde; man har en vag ide om hvor man skal hen, men svingene, vegkryssene, stedene underveis vet man kanskje ikke så mye om. For å gjennomføre turen må man hele tiden løse de utfordringer turen fører med seg. En skriveprosess kan være tilsvarende: Man vet hvor man skal ende, men vet ikke veien.

Jeg har forsøkt å legge til grunn dette skrivemåten i denne korte epistelen. Jeg vet hvor jeg starter og jeg vet hvor jeg vil ende; fortellinga underveis dreier seg om å beskrive om, hvorfor og hvordan jeg kommer til målet. Men hva er vel det da?

Det er vel sjølsagt ut fra veibeskrivelsen ovenfor. Kanskje det kan omformuleres fra å stille spørsmålet om hvordan man kan få flere menn til å kjøpe billett til heller å spørre om hva som skal til for at også mange menn skal få ta del i de fantastiske historiene, fortellingene, samtalene og framføringene som alle – både kvinner og menn – kan oppleve noen mørke høstkvelder i Tromsø.