Jeg er ikke så lettrørt av meg. De som kjenner meg vil nok si at jeg altfor sjelden lar meg bevege.


Men i forrige uke skjedde det. Demningen brast, og tårekanalene åpnet seg.

Det var så vakkert, men samtidig sårt, og med et bakteppe som er så uendelig trist.

De to unge brødrene, Igor (6) og Roman (11) sto på scenen i konserthuset Stormen i Bodø, foran en skokk av mediefolk. Den eldste med en fiolin, den yngste med sangstemmen sin.

Sammen med mora Oksana måtte de flykte fra hjembyen Kyiv, fra krig og fordervelse. Nå var de her, og ga oss sin historie, en sang og et øyeblikk vi sent vil glemme. Den som ikke ble berørt, må ha hatt et hjerte av stein.

Se og hør brødrenes sang her:

Med guttenes sarte sang kom krigen med ett så mye nærmere - også for oss som har levd forskånet fra det helvetet som den har påført millioner av mennesker.

I den grad det ennå ikke hadde sunket ordentlig inn, var de to brødrene på scenen en kraftig påminnelse om de verste konsekvensene av krigen:

Mennesker som blir drept.

Mennesker som blir drevet på flukt.

Lidelser og traumer.

Liv og samfunn som aldri blir det samme igjen.

Barndom snudd på hodet.

Dette er nok selvsagt, men det er også lett å glemme i alt det vi selv står i. For uten sammenlikning for øvrig merker vi det jo, vi også, på tryggheten og på lommeboka. Det er andre tider.

Daglig får vi eksempler på at vi også er dratt inn i faenskapet som Putin og co. har stelt i stand. Alt blir dyrere, beredskapen skjerpes og folk arresteres for å stå i ledtog med det russiske krigsregimet.

Selv ikke i uskyldsrene, lille Tromsø er vi skjermet fra den nye virkeligheten. Her blir altså en gjesteforsker pågrepet, siktet for å ha spionert for det nevnte krigsregimet, mens andre russere blir arrestert for å fly med droner. Trolig har vi bare sett toppen av isberget.

Summen av det vi opplever - ulovlig droneaktivitet, et mystisk innbrudd i et vannverk i indre Troms, en spionsiktet gjesteforsker i Tromsø, trusselen om atomvåpen, nærheten til kjempen i øst og alt det andre vi eksponeres for - skaper et helt annet alvor. Et alvor vi her til lands ikke har vært i nærheten av siden den kalde krigen tok slutt.

Så har du den neste konsekvensen, den økonomiske. Den kjenner mange allerede på kroppen. Det er en utrygghet som veldig mange i Norge ikke har kjent på i sin levetid. Og verre skal det bli.

Man kan bli mollstemt av mindre, men det finnes noe som kan holde oss oppe. Vi opplever det hver dag, nemlig at de fleste mennesker først og fremst er gode, og gjør gode ting for andre. De fleste mennesker er ikke Putin.

Som russiske Svetlana i Nordreisa som satte i gang en privat innsamlingsaksjon for ukrainske flyktninger i kommunen. – Vi er nødt til å hjelpe hverandre. Kjærlighet er våre bomber. Kanskje kan kjærlighet vinne denne krigen, sier hun til Nordlys.

Eller som de to unge brødrene i Stormen i Bodø. To brødre som minnet oss på at vi kan være noe for andre, gi noe til andre. Og at vi trenger hverandre.

Medmenneskeligheten blir god å ha i det vi skal møte framover.