Jeg er en av de som håper at det vi lærte under pandemien om digital kommunikasjon, vil bidra til å styrke bosetting og kompetansebygging i distriktene. Man kan bo i hjembygda og arbeide via nettet med den store verden. Du verden for noen muligheter.

Kanskje det, men en annen trend blir også synlig.

Et oppslag i Nordlys den 10 mai, der 3 kvinner i ledelsen av Calanus sier følgene: (Calanus er en nordnorsk suksessbedrift basert på lokal forskning og lokale råvarer.): Vi bor alle tre på Østlandet, og pendler til Tromsø. Pandemien har gjort at det ikke lengre er sånn at du må bo der du skal jobbe. Det hører vi at flere bedrifter oppdager.

Her er ikke Tromsø godt nok for kompetente damer.

Jeg ser, eller leser, eller mistenker, at mange av planene for store etableringer i nord skal skje med en ledelse som sitter langt vekk. En ledelse som sitter på hjemmekontor med noen dager iblant oppi nord.

Selv Forsvaret har et stort ledelsesunderskudd i nord. På Evenes satser en på offisersmesse med pendling fra Østlandet. Utenom Reitan, finnes det bare en håndfull militære med graden oberst eller tilsvarende og som er hjemmehørende i nord. Forsvaret har ingen utdanningsenheter i nord. Sør-Varanger kommune vurderer å kreve boplikt for forsvarsansatte.

Det digitale gjennombrudd som kom med pandemien er uten tvil av enorm betydning. Forhåpningen om at denne nye ferdigheten skal berge bosettingen, kan vise seg å være vel optimistisk. Vi har fått et nytt kraftfullt verktøy, men som damene sier: «Vi kan jobbe i Tromsø, men slipper å bo der».

Sagt med andre ord, bosettingspolitikken må fortsatt ha ei verktøykiste med mange redskaper.

Kan et verktøy bli som Sør-Varanger – kreve boplikt for ledere og nøkkelpersonell?