I 1985 fikk bonden 2 kroner og 85 øre for 1 liter melk. Da var den gjennomsnittlige pris i butikk, kr. 5,79. Bondens del av utsalgspris utgjorde altså ca. 50 % (49.22%)

Etter 1985, med stadig mer markedsliberal politikk, har bøndenes del av matprisen hatt en jevn nedgang. Fra 1985 til 2020 økte bondens betaling for melka med 70 % til kr. 4.87. Prisen i butikk er imidlertid økt med 217 % til kr. 18,40, altså 3 ganger så mye! Bondens del av utsalgsprisen utgjorde i 2020, kun 26 %! Dersom forholdet mellom pris til bonden og utsalgsprisen hadde vært den samme i 2020 som i 1985, skulle helmelka ha koste under 10 kroner i butikk.

Nå har jeg tatt eksempel i melkepris, men forholdet er omtrent den samme på alle landbruksprodukter. De som produserer får en stadig mindre del av kaka. Det meste går til finanseliten.

Hva skyldes dette misforholdet? Skulle ikke økt konkurranse gi oss billigere produkter? Eller er det slik at liberalistenes (alle partier fra Ap til Frp) argumentasjon kanskje ikke fungerer slik de hevder? Kanskje var Pristilsynet mer funksjonelt med hensyn til å skaffe kundene en rettferdig pris, bedre enn «Konkurransetilsynet»?!

Kanskje hadde det vært bedre for samfunnet om forholdet mellom pris til bonden og utsalgsprisen hadde vært den samme i dag som i 1985 da vi ennå hadde Pristilsyn? Ville ikke en pris til bonden på vel 9 kroner gitt oss bedre matforsyning, bedre dyrevelferd og bedre arbeidsforhold for bøndene våre? Hvorfor springer forbrukere i flokk og følge til stemmeurnene for å sultefore de som skaffer oss mat? Hva er så fint med at forskjellene i samfunnet øker? Hva er det vi vil med samfunnet vårt?

Eller hvordan hadde matbudsjettet sett ut for lavtlønte om melka hadde kostet 10 kroner literen?

Når bøndene krever betydelig økt støtte for å opprettholde norsk jordbruk, er det da bøndene som får støtten - eller er det kanskje støtte til matvarekjedene, slik at de kan fortsette med å ta ut milliarder i årlig utbytte?

Her kreves det omfattende endringer. Hovedansvaret må den store velgergruppen besørge. Det kan ikke være sånn at velgerne, (lures!?), til å pendle mellom de store «statsbærende» partiene Høyre og Arbeiderpartiet når en regjering ikke får løst et problem med nye liberalistiske tiltak.

I et liberalistisk system er det bare penger som kan «løse problemer». Dette ser vi tydelig med «strømsjokket» som nå rir den sørlige del av landet. Regjeringens løsninger er strømstøtte, - altså, staten (vi sjøl) betaler for at private og offentlige selskaper håver inn helt urimelige inntekter. NRK har til nå kjørt seks debattprogram om strømprisene, der temaet er hvorfor den eller den ikke får mer i strømstøtte av staten.

I matdebatten er det matvarekjedene som blir den stygge ulven i media, - aviser og nett. Kravet er at kjedenes makt må reduseres og matvareprisene ned.

Men kjedene opptrer innafor et system som vi velgere og media har skapt, - profitten skal maksimeres. Har ikke selskapene større overskudd enn året eller halvåret før, lages det en egen sak på det. Her SKAL det skapes økt profitt.

Det samme gjelder samvirkeorganisasjonene Tine, Nortura med flere. Media følger med om de har overskudd. Det er skapt en myte og kultur som fullstendig ukritisk kjøper fortellingen om at «den beste lederen er HAN som KREVER høyest lønn»! Denne fortellingen kjøpes av styremedlemmer i «alle» selskaper, - private og offentlige. Styremedlemmer som har en annen oppfatning blir fort frosset ut.

Av denne grunnen ligger skylda like mye hos samvirkeorganisasjonene som hos kjedene. Meierier legges ned og sentraliseres. Melka kjøres «halve» Norge rundt og slaktefe det samme. Samtidig har selskapene skaffet seg ledere med fantasilønninger.

Begrunnelsen for tiltakene har hele tida vært at dette vil gi høyere pris til bonden og billigere mat til forbrukerne! Fasiten er en totalt annen. Ingen tar ansvaret for bløffen, men bøndene, forbrukerne, distriktene og miljøet har tatt regninga. Om denne utviklingen skal endres eller fortsette i samme spor? Det bestemmer DU!