Det er ingen vei tilbake. Om kort tid er bompengestasjonene på plass i byen, enten man liker det eller ikke. Og det er neppe mange som liker det å få en ny regning i fanget. Da har man enten for mye penger, eller for lite omtanke for dem som har dårlig råd.

Bompengene kommer på toppen av andre kostnader, som øker i et tempo vi ikke har sett på lenge. Ikke minst rentekostnadene, som den neste tiden vil øke mer for de fleste enn den enkelte husholdning må betale i bompenger.

Hvor stor bompengeregninga blir, vil avhenge av hvor ofte man kjører utenfor sin sone, og om det skjer i rushtida eller ikke. Beregninger som Tenk Tromsø har gjort, viser at en gjennomsnittsbilist må regne med å betale drøyt 1.100 kroner i måneden.

For relativt mange er det, isolert sett, en overkommelig kostnad. Samtidig rammer bompengene skjevt, og tar ikke hensyn til dem som har det knagert fra før. Derfor er det gledelig at både posisjon og opposisjon i Tromsø-politikken vil jobbe for en støtteordning, som kan hjelpe de som har minst.

Selv om det trolig er ytterst få som betaler sine bompenger med glede, er det en god del flere som ser at man vil få noe igjen for pengene. Nærmere én av tre Tromsø-borgere har høye eller svært høye forventninger til effekten av bompengene, ifølge en fersk undersøkelse som Infact har utført for Nordlys og NRK.

Riktignok er det enda flere som er skeptiske. Nesten 55 prosent av de spurte har lave eller svært lave forventninger. Det er liten tvil om at politikerne, som er ansvarlige for innføringen av bompengene, fortsatt har en jobb å gjøre. Hvorfor bilistene får denne regningen, og ikke minst hva vi får igjen for det, er en historie som ikke kan fortelles for ofte.

Det er få Tromsø-politikere som har våget å begi seg ut på denne fortellingen. Vi har vel snarere sett folkevalgte som forsøker å distansere seg mest mulig fra sine egne vedtak.

Ordfører Gunnar Wilhelmsen er trolig den som har gått lengst i å “omfavne” nødvendigheten av bompenger i denne perioden.

– Det eneste som er dumt med bompengene, er at de ikke ble innført for mange år siden. Vi skulle hatt bompenger for 10 år siden, minst, uttalte Wilhelmsen til Nordlys tidligere i sommer.

Til den som er uenig med ordføreren, kan man spørre: Hva er alternativet til bompenger? Man kunne latt være å gjøre noe med kollektivtilbudet og samferdselsløsningene i Nord-Norges største by, men de fleste vil nok være enig i at det er på overtid av overtid at Tromsø får et samferdselsløft.

Ideelt sett skulle all nødvendig infrastruktur vært fullfinansiert av det offentlige. På den måten hadde det store fellesskapet tatt regninga, og den enkeltes privatøkonomi hadde ikke blitt påvirket på samme måte. Det er i mange sammenhenger en god løsning, der de som tjener mest, betaler mest for infrastrukturen over skatteseddelen.

Det er imidlertid problemer også med denne modellen. For det første gjør den ingen forskjell på hvem som bruker bilen mye eller lite - eller ingenting. Du må altså være med på å betale, selv om du aldri bruker bilen. Det kan fort bidra til å svekke legitimiteten til skattesystemet.

En finansieringsmodell med skattepenger gjør heller ingen forskjell på hvor du bor. Behovene og ikke minst kostnadene er helt andre i Oslo enn i Tromsø eller på Senja. Satt på spissen vil en slik modell innebære at en skattebetaler på Storsteinnes må betale like mye for en ny vei i Bærum som en som bor og kjører i Bærum.

I mange byer og regioner, også i Nord-Norge, har man fått gode og framtidsrettede samferdselsløsninger gjennom et spleiselag mellom Staten, fylkeskommunen, kommunen og bilistene. Nå er det omsider Tromsøs tur til å få et etterlengtet løft. Det er ikke én dag for tidlig, selv om vi skal ha respekt for de som vil merke det mest.