Du skjønner sikkert at overskriften er bitende bitter og blodig ironi, men slik er såkalt ‘moderne krigføring’: Sivile mål, sykehus, ambulanser, skoler og sivilbefolkning bombes. Av den militært mektigste, av okkupanten. Mange her hjemme tror nok moderne folkerett og internasjonalt lovverk for krigføring følges slik at krigens brutalitet reguleres, sivilsamfunn beskyttes og grove brudd straffes. Men det kommer helt an på hvem som angriper og hvem som forsvarer seg, og i hvilken del av verden overgrepene skjer – i det rike globale Nord eller det globale Sør.

I Ukraina har Verdens helseorganisasjon (WHO) sin database over angrep på helsevesenet så langt listet 62 bekreftete eller mulige russiske militære angrep som har skadet eller ødelagt helseinstitusjoner og ambulanser, drept minst 14 og skadet 36 mennesker siden invasjonen startet.

WHO og andre FN-organisasjoner fordømmer angrepene og krever at de stanser. De advarer om at det ukrainske helsevesenet er strukket til bristepunktet og krever at ‘(I)nternasjonale humanitære lover og menneskerettighetene må håndheves og beskyttelse av sivilbefolkningen må ha topp prioritet’. Selvsagt støtter vi alle kravene om beskyttelse av sivilbefolkningen, helseinstitusjoner og helsearbeidere – og vi krever umiddelbar våpenhvile og russisk tilbaketrekking.

Villet ondskap

FN-organet OCHA overvåker også den humanitære situasjonen i Ukraina nøye. De rapporterte 22.mars at minst 977 sivile ukrainere er drept og over 2500 skadd, men understreker at tallene nok er høyere. De tusenvis krigsskadde må akutt-behandles og etterbehandles samtidig med andre sivile som trenger vanlig helsehjelp i et allerede utpint helsevesen. Helsearbeiderne sliter tungt med brutte forsyningslinjer, mangel på oksygen, engangsutstyr og medikamenter i tillegg til ødeleggelsene av bygninger og materiell.

Alt dette er resultat av villet, menneskeskapt ødeleggelse, planlagt vold og uhyrlige brudd på folkeretten fra okkupanten.

Folkerettens krav til de ‘krigførende parter’ er krystallklare: Distinksjon mellom sivile og militære mål, proporsjonalitet i våpenbruk, og forbehold hvis et angrep kan ramme sivile. Beskyttelse av sivilbefolkningen og sivilsamfunnet skal alltid ha førsteprioritet, men det forblir teori og tomme løfter. Artikkel 18 i den 4. Genèvekonvensjonen skal beskytte sivile sykehus og ansatte i krig.

Ingen likhet for loven

Nå rystes vi av den brutale russiske militære okkupasjonen av Ukraina og de russiske angrepene både på sykehus og sivilsamfunn som skoler, teatre og boligblokker. Sivilbefolkningen blør. Mange drepes, tusener skades. Vi er unisone i vår støtte til den tapre og rettferdige ukrainske motstandskampen. Omfattende sanksjoner og boikott er innført nærmest over natta og fordømmelsene er massive fra USA, EU og Vesten. Men ikke alle okkuperte folk kan regne med slik støtte til egen frihetskamp eller samme resolutte internasjonale sanksjonspolitikk mot okkupanten. Dobbeltmoralen er bitter for de som kjemper mot okkupanters overmakt uten beskyttelse av folkerett og vestlig sanksjonspolitikk, som for eksempel i Gaza.

For dessverre angriper andre militære okkupanter også sykehus, klinikker, helsearbeidere, skoler, boligblokker og sivilbefolkningen uten samme internasjonale oppmerksomhet, sanksjoner og fordømmelser som i Ukraina. Slike ulovlige angrep har blitt en del av den moderne krigens utømmelige arsenal av planmessig, kynisk ondskap for å svekke motstandskraften og de okkupertes rettmessige kamp mot okkupasjonen. Noen eksempler:

  • I Syria var det 194 verifiserte angrep på helseinstitusjoner og ambulanser bare i 2018, med 143 drepte og 259 skadde. Nå fungerer bare 64 % av landets sykehus og 52% av helsesentrene, mens omlag 70% av landets helsearbeidere har flyktet som følge av krigen og angrepene på helsesektoren.
  • I Afghanistan bombet et amerikansk bombefly et travelt 92-sengs sivilt traumesykehus drevet av Leger uten grenser (MSF) i Kunduz i oktober 2015. Sykehuset hadde denne natten 105 pasienter og 140 ansatte. Bomberaidet tok livet av 42 sivile (24 pasienter, 18 ansatte) og skadet ytterligere 37 personer. USAs militære ledelse påsto de hadde fått rapporter om at ‘det var afghansk milits på sykehuset’. Det stemte ikke. Folkeretten ville uansett krevd forbehold i en slik situasjon. USA vedgikk til slutt ansvar men ingen ble straffeforfulgt. Slike påstander fra okkupanten om ‘blandete mål’ brukes ofte som påskudd og unnskyldning for å angripe og ødelegge helseinstitusjoner.
  • I Gaza har vi som har jobbet på lokale sivile sykehus opplevd utallige angrep på helseinstitusjoner og ambulanser under okkupantens angrep i 2006, 2009, 2012, 2014 og 2021. I juli 2014 opplevde jeg selv hvordan sykehus og ambulanser i Gaza ble rammet under de massive bombeangrepene. WHO rapporterte at hele 23 palestinske sykehus og 58 klinikker i Gaza ble skadd eller ødelagt. Under angrepene sist sommer ble seks sykehus og ni helsesentra skadet i målrettete luftangrep. Helseministeriet, det eneste covid-laboratoriet og MSF sin traumeklinikk ble også ødelagt. Flere helsearbeidere og leger ble drept. I tillegg til de mange militære angrepene, har Gaza-stripens befolkning på 2,1 millioner nå vært under brutal beleiring og blokade i 15 – femten – år. Blokaden rammer helt grunnleggende forutsetningene for liv og helse: Vann, mat, energi (strøm), menneskelig sikkerhet, utdanning og retten til å reise. Gaza er kalt ‘verdens største fengsel’ og hele 41% av de 2,1 million innbyggerne er under 16 år. Femten år med brutal, folkerettsstridig blokade og kollektiv straff rammer store grupper palestinske barn spesielt hardt med bl.a. underernæring, anemi og alvorlige fysiske og emosjonelle skader etter de mange militære angrepene. FN krever den hevet. Vi har skrevet bøker og utallige medisinske vitenskapelige artikler som dokumenterer forholdene. Okkupanten blir aldri stilt folkerettslig ansvarlig eller etterforsket for ugjerningene, ei heller utsatt for vestlige sanksjoner og straffetiltak. Tvert om, den militære og politiske støtten fra USA bare øker.

Likhet for internasjonal lov eksisterer ikke. Makt gir rett.

Retten til forsvar – forsvar folkeretten

Et okkupert folk har rett til å forsvare seg mot okkupasjon, også med våpen. Folkeretten hjemler bruk av de våpen de okkuperte selv anser formålstjenlig i forsvaret av eget land og territorium mot okkupasjon. Våpenbruk og forsvar mot okkupasjonsstyrkene må selvsagt være innenfor folkerettens regler. Jeg fordømmer alle angrep mot sivile mål, uansett hvor de kommer fra.

Folkeretten er en relativ rett. Mens en ukrainer som lager og kaster en Molotovcocktail mot russiske militærstyrker eller deltar i den væpna motstandskampen er en helt som med rette hylles, defineres en palestiner som gjør det samme mot militære okkupasjonsstyrker i Palestina som en terrorist som kan likvideres raskt uten lov og dom. Definisjonsmakt og militærmakt følger ofte hverandre.

Skal vår egen sivilbefolkning ha noe håp om beskyttelse av internasjonal folkerett i krig, må Norges representanter snakke med troverdig og konsekvent internasjonal utestemme når folkeretten flagrant brytes, enten det er i Ukraina, Afghanistan, okkupert Palestina eller Irak.