Etter årevis med harde debatter om bompenger i Tromsø er det nå bom stopp. Ikke for bompenger. Ta det med ro: Du må fortsatt betale dem.

Men staten har ombestemt seg. Du har ikke valget. Staten har valget.

Samferdselsdepartementet har sendt et brev til ordfører Gunnar Wilhelmsen der de skriver:

«I lys av den økonomiske situasjonen og den siste tids signaler fra Samferdselsdepartementet må ambisjonsnivået i samferdselssektoren vurderes nærmere. Dette vil kunne ha konsekvenser for de økonomiske rammer i en eventuell byvekstavtale for Tromsø(...) Samferdselsdepartementet kan derfor ikke gi tilsagn om økonomiske rammer for en byvekstavtale med Tromsø nå, og må komme tilbake til statens bidrag når rammene »

Hei Tromsø. Du er en salderingspost. Hilsen storebror.

De nasjonale politikerne har egentlig alltid fremstått som ganske lunkne på ideen om en byvekstavtale for Tromsø. Først å fremst må vi huske at det er nasjonalt man har lagt premisser for alt som har med byvekstavtalen og gjøre.

De lokale politikere og forvaltninga har løpt beina av seg for å imøtekomme stadig nye, krevende krav. Og det ble kjempet harde kamper i lokalpolitikken, om blant annet bompenger, for å kunne imøtekomme statens krav for deltagelse i byvekstavtaler.

Lovnader om en byvekstavtale ble nærmest tvunget ut av Knut Arild Hareide (Krf) og vedtatt av Solberg-regjeringa som valgflesk.

Den ble videre stemoderlig behandlet av Støre-regjeringen som meget motvillig arvet oppdraget. I månedsvis tigget Tromsøs politikere sine partifeller i regjeringa om å få nedsatt et forhandlingsutvalg.

I ti strake år har Tromsø kjempet med nebb og klør om et plass ved et forhandlingsbord. Nå skulle det bli så mye lettere siden Ap-ordføreren Wilhelmsen fikk direktelinje til departementenes øverste folk.

Likevel gikk det trått.

Endelig, for en måneds tid siden ble forhandlingsmandatet en realitet. Med fanfare, men uten entusiasme.

Byens presse ble invitert til selveste hovedstaden for å dekke begivenheten. To ministre mumlet uklare setninger. Som jeg skrev da: alle de som satte seg på det flyet burde ha følt seg lurt. De kunne gjerne spart seg de CO2 utslippene. For møtet ble en relativt tannløs utveksling av en spinkel mandat som kanskje, muligens, forhåpentligvis vil føre til en byvekstavtale på sikt engang.

Et par uker senere skrev jeg at det ikke er noe grunn å klappe samferdselsministeren på ryggen, og smile pent og nikke takknemlig når han langt om lenge endelig kommer på banen med et forhandlingsmandat.

Det er ingen grunn for Tromsøs ordfører å fremsnakke sine egne partifeller i regjeringen.

Jeg melder med lite glede at det har gått troll i ord. Gårsdagens brev er et enormt tillitsbrudd for Tromsøs befolkning, og ikke minst for Tromsø og Troms Arbeiderparti.

Snakk om å bli torpedert av sine egne.

Byvekstavtalen er et tillitsbasert: Kommunene tar belastningen lokalt med bompenger. Så kommer staten på banen med en økonomisk gulrot og store penger for langsiktige prosjekt. Tromsø kommune og by har blitt instruert til å gjøre nøyaktig hva nasjonale politikere har sagt, og det har de gjort lydig. Med tillit til at det skulle komme gevinst i andre enden.

Det gjør det altså ikke.

Samferdselsedepartementet har trolig fått instruks om å se hvor det kan kutte, fordi det skal hentes inn penger for Ukraina-pakken. Men innsparingen på byvekstavtalen er egentlig helt meningsløs i den sammenhengen. Selv om avtalen skulle komme å koste staten 10 milliarder kroner så er dette penger som skal brukes over de 15 neste årene. Ikke hentes fra neste års budsjett.

En ting er sikkert som snø i april: Tromsø Arbeiderparti kommer til å synke med dette skipet. Det store flertallet i Tromsø kommune har bundet seg til masten. Men det er Tromsø Arbeiderparti som er forlatt i opprørt hav av sine egne, uten en redningsbøye i sikte.

Det eneste som er igjen for Gunnar Wilhelmsen og fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) å gjøre, er å klage på Han Stat i Oslo. Snakk om å bli satt i sjakk matt.

Og la oss ikke begynne med alt snakket om nordområdesatsing. Hvilken satsing har Jonas Gahr Støre tenkt seg når hans egen regjering ved første anledning glemmer 30 år med etterslep på infrastrukturen i Nord-Norges største by?

For oss som bor her er det bare å belage seg på at bompengene ikke går noen steder. De vil innføres allerede i høst, med eller uten statens innsats. Og faklene vil komme frem.

Tidligere skrev jeg også at byvekstavtalen står i fare for å miste legitimitet hos Tromsøs befolkning.

I dag kan jeg nesten garantere at den legitimiteten har åndet inn for siste gang.