Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Å spare til egen bolig i dag, er som en bratt klatring som aldri tar slutt. Når du tror du har nådd målet, har de foran deg klatret videre – og dratt stigen opp etter seg.
Det norske boligmarkedet er ganske enkelt en brutal og uregulert form for kapitalisme.
Det er trøstesløst for dem som rammes, og svært uheldig for velferdssamfunnet, som får en skeivere og skeivere profil. Det er etter hvert mange som aldri kan nyte godt av sparing fra en bolig som stiger i verdi. På den andre siden er det folk som har tjent seg søkkrike på spekulasjoner innen eiendom.
Sykepleier og tobarnsmamma Gry-Anett Elvestad Nørgård sier til Nordlys at hun er sjanseløs i dette markedet, til tross for at hun har god utdanning, fast jobb og brukbar lønn. Det er bare ikke nok, og tilfredsstiller ikke de strenge kravene i forskriftene som bankene skal forholde seg til. Evne til å betjene et lån, også når renta stiger, og kravet om egenkapital, er vesentlige hindre.
Egenkapital-kravet ble for noen år siden høynet fra 10 til 15 prosent. Det, samt at det er umulig på en vanlig lønn å spare om kapp med prisstigningen i dette markedet, gjør at boligdrømmen må få assistanse fra bemidlede foreldre eller fra Norsk Tipping for å realiseres.
Men slik behøver det ikke å være.
For noen steder jobbes det for å etablere «en tredje boligsektor». Trondheim kommune, for eksempel, har vedtatt en boligpolitisk plan som skal gjøre det lettere for flere å komme inn på eiermarkedet, skriver nettstedet Fri Fagbevegelse/LO Aktuelt. Vedtaket sier blant annet at kommunen skal kjøpe opp tomter som reguleres for alternative boformer og selvbyggerleiligheter.
Trondheim og omegn boligbyggelag (TOBB) har iverksatt noe som kalles «leie før eie», og som betyr at man kan leie en bolig med sikte på å kjøpe den etter noen år. Avtalen innebærer rett, men ikke plikt, til å kjøpe.
Fri Fagbevegelse skriver om Ann Karin Granhus, som har fast jobb og stabil inntekt, men ikke egenkapital nok.
- Det var nesten som å vinne i lotto, sier hun, da hun fikk tilbud om den spesielle ordningen. For den betyr at hun kan leie den flunkende nye leiligheten for en relativt rimelig penge i fem år, for så å kjøpe den til prisen som ble fastsatt da leieavtalen ble inngått. Slik tjener hun litt på prisstigningen, og verdistigningen på leiligheten kan hun legge til egenkapitalen hun trenger for å kjøpe.
Husleien hun betaler i sin nye bolig er faktisk mye lavere enn den hun måtte ut med på det vanlige leiemarkedet.
Og det er det som er kjernen i problemet til de aller fleste: de trenger egentlig bare litt drahjelp til inngangsbilletten.
Kanskje noe for BONORD og Tromsø kommune?
Det forplikter å være vertskap blant annet for et universitetssykehus som gir solide arbeidsplasser og store skatteinntekter. De som skal gjøre en innsats der, som trenger boliger, og mange vil ha noe de eier selv. Ellers er det ikke sikkert det er så attraktivt å bli i ishavsbyen.
Boligmarkedet har fått seile sin egen sjø de siste 40 årene. Markedets «usynlige hånd»(for de som tror på sånt tull) har sørget for at spekulanter, investorer og alle de som var så heldige at de fikk kjøpt tak over hodet før prisene steg til himmels, har hatt gode dager. Det har vært adskillig verre for folk som har kommet etter oss.
Et boligmarked med et prisnivå som gjør at mange lever akkurat på tålegrensen, har store konsekvenser også for samfunnet. I dag registrerte jeg, for gud vet hvilken gang, nye meldinger om at det fødes for få barn her i landet. Forskerne vet ikke helt hvorfor. Statsminister Erna Solberg er bekymret. Jeg tror at hvis norske kvinner i fertil alder blir spurt, vil mange peke på nettopp økonomi.
Boutgiftene er for de aller fleste den største kostnaden. Dessuten er det dyrt å ha barn. Tre unger i SFO og barnehage, for eksempel, koster fort nærmere 8-9000 kroner i måneden, og da er rabattene inkludert.
Det nytter lite å heve barnetrygden med noen hundrelapper i måneden, når pengene fosser ut i andre enden. Det vil de fortsette å gjøre så lenge det ikke er politisk vilje til å tenke alternativer til boligmarkedets uregulerte kapitalisme.