Jeg har med stor interesse fulgt debatten om samehets. Det er særlig bra at NRK, og ikke bare NRK Sápmi har satt fokus på problemet. Også kapasiteter som Harald Stanghelle og pioneren og verdensartisten Mari Boine og artisten og aktivisten Ella Marie Hætta Isaksen har både skrevet om og omtalt emnet.

Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til opprettelse av en sannhets- og forsoningskommisjon fordi jeg mente at det ikke har noe hensikt å dvele ved fortiden. Vi må komme videre, tenkte jeg. Nå har omfanget av hets økt. I VG kan vi lese om hendelsen på Helgelandssykehuset, der en overlege har en svært uheldig opptreden på sykehusets kantine.

Slike hendelsene har imidlertid ført til at jeg har endret syn. For å handle i nåtiden, må vi forstå fortiden.

Fornorskningen er et mørkt kapittel i Norges historie, det er de fleste av oss enige om. Storsamfunnets oppgjør med fornorskningen førte til at Sametinget ble opprettet, vi fikk en egen grunnlovsparagraf, egne samiske læreplaner og en individuell rett til opplæring i samisk språk.

Konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget som kom i 2005, har nå blitt lovfestet i et eget kapittel i sameloven og forplikter både kommuner og fylker til å ta samiske saker på alvor.

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble opprettet i 2018.

Kommisjonsmedlemmene har reist rundt i samiske områder for å kartlegge konsekvenser av fornorskningspolitikken. Sterke historier fra samer strømmer inn til kommisjonen. Vi får avvente kommisjonens konklusjoner, men jeg mener det likevel er på høy tid å rette søkelyset på holdningene mot samer i det offisielle Norge som altfor lenge har fått gå upåaktet hen.

I de mange møtene jeg har hatt med embetsverket i ulike departement, har jeg opplevd nedlatende holdninger og kommentarer. Holdningene man oftest møter er at samer er grådige og at man ikke må gi etter for krav som måtte komme. Selv om jeg i ettertid ser at jeg ikke burde akseptert dette, er min generasjon oppdratt til å gjøre nettopp det.

Jeg har også erfart at det er viktig å være både presis og fremme sine argumenter med en viss finesse. Om man ikke er så «presis» som det forventes eller om man bruker ord og uttrykk «feil», møtes man med et overbærende og overflatisk smil.

En refleksjon over at norsk faktisk ikke er ens morsmål synes uforståelig nok å være helt fraværende.

Det er alvorlig at det eksisterer slike holdninger i landets øverste utøvende organ.

Hva er så forklaringen på denne adferden? En del av dette kan trolig forklares med en nedarvet holdning til «de andre». Allerede i middelalderen hadde man lover som forbød nordmenn å gå i lære hos samer, fordi det var ansett for å være farlig.

Etter 1814 ble det viktig å fremheve det norske, det nasjonalromantiske. Samer, og spesielt de som flyttet med rein, var regnet nederst på rangstigen fordi nomadisme var regnet som mindre avansert kulturform og levesett. Dette ga seg utslag i både lovverk og praksis i forhold til samer. Det er denne overhøyheten vi fortsatt ser elementer av i dag.

Derfor kaller jeg det en nedarvet holdning.

Samers kunnskap blir ikke tatt på alvor dersom det er på kollisjonskurs med for eksempel majoritetssamfunnets forskere. Samer og samiske forskere beskyldes for å være partiske om de skal behandle samiske saker eller forske om samiske samfunnsforhold. Jeg tror ikke nordmenn blir beskyldt for det samme i “norske” saker.

Hvordan skal man så komme disse holdningene til livs blant «vanlige folk», når de får utfolde seg fritt i det offisielle Norge, i byråkratiet og i embetsverket? Og hvordan skal man ta tak i noe som er lite håndgripelig, holdninger som oftest er usynlige.

Jeg håper at sannhets- og forsoningskommisjonen problematiserer dette og kommer med forslag til tiltak. Jeg mener at det er viktig og riktig å bygge opp kompetanse om samer og samiske saker, og arbeide systematisk med holdninger i det offisielle Norge. Først da tror jeg at vi er kommet et stykke på vei.