Arbeiderpartiets nestleder og fiskeriminister, Bjørnar Skjæran, har vært den avgjørende kraften for å få banket gjennom flyttingen av rullebanen i Bodø med 900 meter, til drøyt syv milliarder i statsbudsjettet.

Skjæran virker som en litt mindre sofistikert utgave av Kjell Opseth, samferdelsministeren fra Sogn som ble berømt for “å hilse hjem”. Men det var i en tid da Norge flommet over av penger. Og mens Opseth var lur og rutinert, og gjerne snakket det bort, skryter Skjæran uhemmet når han intervjues av lokale journalister hjemme.

Ifølge Avisa Nordland skal Skjæran gjennom hele budsjettarbeidet i regjeringen ha lagt stor personlig prestisje i Bodø-prosjektet. En kilde med kjennskap til prosessen sier Skjæran “har brukt opp all goodwill ” på å få flyttet rullebanen.

Samtidig innrømmer Skjæran til Avisa Nordland at opprustning av E6 nord for Fauske måtte vike for å få rullebaneflyttingen på plass. Et annet prosjekt som ikke nådde opp er ny fiskerihavn i Andenes.

I et budsjett der nåløyet for bevilgninger har vært historisk smalt, kan det virke som fiskeriministeren, i alle fall delvis, har overtatt Jon Ivar Nygårds jobb. Landet har jo en samferdselsminister, men har han fått anledning til å gjøre jobben sin?

Det store spørsmålet er nemlig hvordan det var mulig å banke gjennom en slik prioritering i et statsbudsjett med mange udekkede behov. Det er særlig to forhold som kan forklare det: Det ene er en nestleder i Ap og fiskeriminister som har kastet hele sin autoritet og maktbase inn for å realisere et enkelt prosjekt. Det veier selvfølgelig tungt, Skjæran er nummer to i Arbeiderpartiet.

Men det har en pris for Skjæran. For å få dette til, har nestlederen måttet legge alle eggene i en eneste kurv. Dermed har han vært tvunget til å blottlegge seg som garantist for snevre interesser. Det svekker tilliten til ham i store deler av Nord-Norge. Norges Lastebileierforbund mener prioriteringen med å flytte en rullebane framfor ny E6, rammer transportnæringen og trafikksikkheten midt i fleisen.

Det andre som har gjort prioriteringen mulig, er at den politiske hovedsikringen har vært skrudd av i prosessen. I ulike regjeringer har det alltid stått frem statsråder som har ønsket å «hilse» til sine hjemsteder.

Dette er naturlig, alle er tross alt hjemmefra, også statsråder og statssekretærer som i en tidsbegrenset periode i regjering har tilgang til statskassen.

Men slike ønsker blir som oftest modifisert av finansministeren. Og til syvende sist balansert av statsministeren og vedkommendes stab ved SMK (statsministerens kontor), slik at utskeielser og arbeidsulykker unngås.

Med statsministeren som libero har man stort sett sikret at fellesskapets midler distribueres på en tillitsvekkende måte, både nasjonalt og regionalt. Det var i mange år et solid kjennetegn ved Jens Stoltenbergs lederskap.

I prosessen som ledet frem til rullebaneflyttingen har disse instinktene vært svekket. Og når statsminister Jonas Gahr Støre har veket unna, eller vært opptatt med utenrikspolitikk, har man endt opp med to nye storflyplasser til svimlende beløp. De skal bygges ti mil fra hverandre i luftlinje, i et av Norges tynnest befolkede områder i Nordland.

En ting er sikkert. Og det er at det blir dyrt. Avinor som skal drifte de to ulønnsomme storflyplassene, kan på sin side kompensere for fremtidige underskudd. De kan sende regningen til alle flypassasjerer i Norge gjennom økte avgifter og dermed dyrere billetter.

Det privilegiet har ikke Regjeringen. Dersom den økonomiske krisen blir langvarig, vil konsekvensen bli mindre til andre samferdselsprosjekter i Nord-Norge i mange år fremover. Det er ikke sikkert, men det er sannsynlig.

Man kan mene mye om Bjørnar Skjæran fra Lurøy, men han har vist seg som en særdeles effektiv maktpolitiker. At han nå har satt varige spor etter seg i nordnorsk samferdsel hersker det liten tvil om.

Det finnes i alle fall ingen bedre kandidat til å legge ned grunnsteinen på den nye rullebanen i Bodø.