Inspirert av den nye NRK-serien om landsvikoppgjøret, angiveri og torturofre under siste krig, vil jeg med dette fortelle historien til den 23 år gamle sykepleierske Mathilde Reichelt fra Kragerø : – Bittema anno 1942.

9. april 1940 var Bittema nettopp opptatt som sykepleierelev ved Ullevål sykehus i Oslo. Allerede året etter ble hennes far som skipskaptein i de allierte konvoier torpedert og drept.

Snaut to år inn i krigen arbeidet hun ved Ullevål da to politiske fanger (stortingsmann Carl P. Wright og Mads Wiel) klarte å rømme. Hennes to brødre, Erik og Borti, var allerede arrestert av Gestapo mistenkt for motstandsarbeid. Nå ble hun selv arrestert av norsk statspoliti mistenkt for å ha medvirket til fangeflukten fra Ullevål sykehus.

Det bar til Victoria Terrasse, Gestapos hovedkvarter i Oslo, der gestaposjefen selv, den norsktalende Siegfried Wolfgang Fehmer, sto for avhøret. Bittema havnet på en celle i kjelleren i mange timer før hun ble kjørt til Grini, den store fangeleiren utenfor Oslo. Her satt allerede min mor, som senere skulle bli Bittemas svigerinne.

For: mors bror, Johs. Knutsen jr., ble også arrestert og fengslet på Grini. Han var i politiet da tyskerne invaderte og hadde nektet å la seg nazifisere. Denne forbrytelsen kvalifiserte til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Bittema ble tatt inn i avhørsrommet, der Fehmer og to andre gestapister tvang henne til å sette seg på en krakk i bare underkjolen, før slagene haglet over ryggen hennes. Gestapistene slo med en gummitamp omviklet med ståltråd. De ville vite hvor rømlingene fra Ullevål befant seg, hvilket hun bedyret at hun ikke ante. Torturistene trodde henne ikke og slo henne på nytt over ryggen så hun falt av krakken. Hun ble holdt av den ene gestapisten mens Fehmer og den tredje mannen vekslet på å slå henne over ryggen og nedover mot knærne. Hun besvimte flere ganger, og hver gang fikk hun kaldt vann kastet på seg slik at hun kom til bevissthet igjen. De dro henne så bortover gulvet så hun fikk skrubbsår på skuldrene og nedover ryggen.

Fehmer lovet henne at han skulle komme tilbake og brekke fingre og tær, armer og ben, og at hun aldri skulle få se sin mor igjen.

Sterkt medtatt ble hun deretter ført til en mørkecelle i kjelleren, der hun tilsammen tilbrakte 10 uker i isolat.

(Gestaposjef Fehmer kunne etter den tyske kapitulasjonen fortelle at Mathilde Reichelt var den eneste kvinne han visste ble torturert.)

Bittema satt på enecelle på Grini i 16 måneder, og deretter 4 mnd. med en annen kvinnelig fange. Den 6. okt. 1943 ble hun ført til Tyskland (med «Monte Rosa») som såkalt NN- fange (Nacht und Nebel : natt og tåke), uten rett til å motta eller skrive brev, og heller ikke motta pakker. Nazistenes intensjon med NN- fanger var at de skulle forsvinne sporløst.

Hun var uvitende om at broren Erik - som hadde klart å flykte til England - ble torturert ihjel i sykesengen i Tromsø våren 1943, 25 år gammel. Resten av mannskapet på «Bratholm» ble torturert og siden skutt i Tromsø, med unntak av den legendariske Jan Baalsrud, som såvidt unnslapp til Sverige.

Bittemas andre bror Borti ble skutt uten dom 30. oktober 1944, på det tyske retterstedet i Trandumskogen, 28 år gammel.

Hun havnet i Ravensbrûck, den største kvinneleiren i Tyskland, 8 mil nord for Berlin. Totalt var det i leiren 300.000 kvinner og barn fra 20 forskjellige nasjoner. 92 000 av disse ble utryddet. Ingen annen kvinneleir i Tyskland overgikk myrderiene som foregikk i Ravensbrûck.

I Blok 7 møtte Bittema en tilværelse med lus, kakelakker, lopper og skabb. Sanitærforholdene var ubeskrivelige; difteri og tyfus herjet. På hvert brakke lå det 4-500 kvinner - køyerekker i tre etasjer med halmmadrasser.

SS -leger foretok «forskning» på endel polakker, sigøynere og jøder, som ble invalidisert for livet, om de overhodet overlevde inngrepene.

For den minste forseelse vanket det straff; knyttneveslag, spark og snauklipping av håret var milde former for straff. SS hadde underjordiske bunkere som kunne oppvarmes eller nedkjøles kunstig, og her satt fangene i stummende mørke og sultet. Fanger ble bundet til trestokker og pisket fra 10 til 75 slag etter forseelsens størrelse. Det hendte at fanger begikk selvmord ved å kaste seg inn i høyspentgjerdet som omga leiren, der de kunne bli hengende i flere dager til skrekk og advarsel.

Bittema og hennes medfanger var alltid sultne. Og tørste ; drikkevannet var infisert med tyfusbakterier. Røyken fra krematoriepipen hang over leiren; alle fangene ante at de var dødsdømte før en tysk kapitulasjon kunne finne sted. Sporene skulle slettes og vitnene forsvinne.

Bittema glemte aldri apellen lille julaften 1944. Da sto fangene i fem timer tynnkledde i kulda.

Men våren kom, og fronten i øst nærmet seg; Bittema fablet om befrielse. Det var et godt tegn at flyalarmene gikk hver kveld; Berlin var de alliertes bombemål, og optimismen vokste. Bittema feiret sin fjerde fødselsdag i fangenskap; hun var nå blitt 25.

Den 7. april 1945 fikk de norske kvinnene i leiren bad og nye klær, og neste morgen marsjerte de ut av porten mot friheten. Her sto de hvite bussene fra Sverige, med store Røde Kors -merker malt på vegger og tak.

Det var først fremme i Sverige at Bittema fikk rede på at både faren og de to brødrene hadde mistet livet.

Min onkel, politimannen Johs. Knutsen, ble altså sendt til Sachsenhaussen 7. desember 1943, der han satt til den tyske kapitulasjonen. Han hadde såvidt overlevd et alliert bombetokt.

De to fant hverandre igjen i Sverige, forlovet seg 22. juni 1945 og giftet seg tre år senere.

I sin bok – (med medforfatter Lill Simonsen) «Bittema. Gjennom KZ til friheten» fra 1986 – dveler hun avslutningsvis med at: "Mange gikk fiendens ærend, ikke alle fikk sin straff som forrædere; landsvikoppgjøret maktet ikke å felle dom over alle skyldige."