BOK
Niillas A. Somby: «I ulvens time»
ABC-Company E-skuvla AS. 2022

Niillas A. Somby har publisert sine erfaringer med å være samisk i en norsk verden og da med utgangspunkt i utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Født som han er i 1948 i Sirbmá, har han vokst opp parallelt med velferdsstatens utvikling i etterkrigs-Norge. Det var en utvikling som tok lang tid før den favnet om de samiske bygdene, og da med fornorsking som pris. For slik var sosialdemokratiet skrudd sammen, at inngangsbilletten til vekst og velstand var at man måtte beherske de verdier og den kultur som det norske samfunn bygde på. For samiske mennesker skulle det få svært alvorlige konsekvenser.

Niillas A. Somby har med seg hele dette bakteppet i alt han skriver. Enten det var lærere, prester eller politi, de var alle bærere av norske fordommer – for ikke å si rasistiske holdninger. Noen av dem tok det ut i fysisk vold, som for eks. lærerinnen frk. Bakke som ble så rasende på en av elevene som ikke hadde lært salmeverset utenat, at hun «puttet pekefingeren hans inn i kverna på blyantspisseren og sveivet til blodet begynte å renne på bordet» (s. 23). Andre lærere var ikke stort bedre og sto iflg. Somby for det vi i dag ville kalt barnemishandling. De har alle det til felles at de er navngitte og at de i dag er døde. Det er mao. en redsel for – og et sinne mot - «det norske» som har formet hans barndom og oppvekst og som til slutt førte han til sultestreik foran Stortinget og til brua i Stilla «for å forsvare samenes rettigheter på sin spesielle måte», slik forfatteren Kirste Paltto formulerer det på bokens vaskeseddel.

Denne aksjonen får stor plass i boka og også tilsvarende stor plass i ettertidens minnemateriale rundt utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Somby er blitt til «brusprengeren», og datidas mediadekning hadde gode dager, noe boka gjengir på eksemplarisk vis. Avisa Nordlys laget sitt eget brettspill for leserne om «Nils Sombys forunderlige reise», slik at man kunne «aktivisere familien på grå, kjedelige høstkvelder» (s. 175). Denne betente kombinasjonen av harselering og kriminalisering har fulgt Niillas Somby til denne dag og overskygget de beveggrunner som han og hans meningsfeller sto for.

Det gjaldt også mange av de reaksjoner de møtte fra deler av det samiske samfunn, ikke minst fra det samepolitiske etablissement som vokste frem i kjølvannet av deres aksjon. Her er mye bitterhet fra Sombys side når det gjelder Sametingets manglende anerkjennelse av sultestreikernes politiske betydning. Og det er en forståelig bitterhet; det gikk tyve år før Sametinget tok et initiativ for å hedre aksjonistene.

Følgelig er det heller ikke mye anerkjennelse i boka for Sametingets del, det har gått fra vondt til verre når det gjelder samiske rettigheter til land og vann. Rettighetene «-forhandles bort på diplomatiets alter, hvor ære og ros bare gis til den som gir bort vår felles arv» (s.141). Samene står overfor et trehodet stállu, nemlig Sametinget, FeFo og Finnmarkskommisjonen. Han peker på at til tross for – eller helst på grunn av – Finnmarksloven så har fremdeles ikke samene som urfolk noen rettigheter til land og vann.

Mye kan sies om Sombys avvisning av Sametinget og hele dets vesen. Men bak hans bitterhet ligger det politiske realiteter. Finnmarkskommisjonens innstilling for Karasjok er for eks. etnisk nøytral; alle kommunens innbyggere har eiendomsrett. Med unntak av organisasjonen «Sohpar», er det gamle samiske kravet om retten til land og vann i dag stort sett borte fra den politiske dagsorden.

Niillas Somby rømte til Canada for å unnslippe tiltalen om mordbrann (inntil 21 års fengsel) og kone og to døtre fulgte etter hvert med. Der ble han adoptert av fem ulike indianerstammer og den fyldige beskrivelsen av det over to år lange oppholdet er fylt opp av gode minner og gode fotografier. Men omsider ble familien utvist og kom tilbake til Norge under stor mediadekning. Her ble han dømt til fem måneders ubetinget fengsel for ødeleggelse av offentlig eiendom og umiddelbart satt fri fordi straffen allerede var sonet i varetekt.

Forfatteren og mange med han har betalt en høy pris for sitt engasjement og i ettertid har de fleste av oss akseptert at det nettopp var sultestreiken foran Stortinget som utløste de skjellsettende samepolitiske endringer som kom i årene etter. Men Niillas Sombys ettermæle er blitt brua i Øvre Stilla, nå sist sementert gjennom Nordtingets skiltstunt ved «Sombybrua».

Ikke alle omkostningene kommer til syne i denne boka. Datteren Risten reflekterer i en radiodokumentar fra 1996 («Sort hånd-hvit snø») rundt familiens skjebne som politiske aktivister. Her tar hun opp «all denne bitterheten» som lå bak og er slett ikke enig i farens oppfatning av at norske kolonister kom nordover «- for å ta knekken på alle samer».

Et annet vitnesbyrd er det brevet som en av de andre sultestreikerne, Nils Magnus Tornensis, sendte til Norske Samers Riksforbund og som gjengis i boken. Han innleder med å si at det «- ikke var parlamentarikere og diplomater, men aksjonister som klarte å snu Norge bort fra assimileringspolitikken» (s.146). Selv ble han presset ut av reindriften da kraftutbygging i Kåfjord ødela all reindrift i distriktet og opplevde nå at «-på den andre delen av det samiske samfunnet duger jeg heller ikke når jeg ikke er akademiker-same (...)

Det er ingen spøk når du oppdager at du ikke lenger duger blant mennesker i ditt eget samfunn». Slike tragiske vitnesbyrd er det flere av i det samiske kjølvannet av Alta-Kautokeino-aksjonene.

Utbyggingen av dette vassdraget er i ettertid blitt omtalt som en miljøvernsak som gikk over til å bli en urfolkssak. Dette viser også til hvordan kampen mot denne utbyggingen ble opplevd så totalt forskjellig i en norsk og i en samisk verden. Niillas Somby nevner knapt demonstrasjonene i Stilla med et eneste ord (Norges største sivile ulydighetsaksjon) og Folkeaksjonen mot utbygging blir kun omtalt én gang med at de ikke stolte på noen av de som deltok der.

På samme måte viste Folkeaksjonen en tilsvarende mangel på interesse for den samiske dimensjonen i utbyggingssaken. Alfred Nilsen vier i sin bok om «Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» kun et par sider til den samiske deltagelsen – og da under tittelen «Felles nytte» (s. 201).

«I ulvens time» er en viktig bok fordi den gir oss stemmer som i ettertiden er stilnet. Uten disse stemmene «-ville hele vårt samfunn enda vært helt under administrasjon av norske myndigheter». Det kan nok være. Men dagens samepolitiske realiteter er like fullt av en helt annen karakter enn den virkelighet som Niillas A. Somby opplevde da han slo opp teltet foran Det Norske Storting.