«No er det ljose døgn, so det e ikkje så fårleg om ljosverket er ute av drift. Men eg har rådd meg med steikeovn og strykjarn, so det er no kjærkome å få sakane tilbake så snart det er mogeleg»

Dette skrev Anders E. Skrondal, den 31.5 1945. Han hadde en liten vannturbin inne til reparasjon ved Vannkraftlaboratoriet ved NTNU. Historien viser at utviklingen er kommet ekstremt langt fra Skrondals «Ljosverk», noe som er veldig bra for nasjonen. Det som ikke er bra er at nå styres arvesølvet fra EU.

Hvorfor forholder ikke regjeringen seg til «Lov om vannfallsrettigheter» som sier at landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten? Eller «Energiloven» som skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt? Eller «Lov om pristiltak mm» som når det er nødvendig å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling? Er det slik at Regjeringen etterlever Norges lover på samme måte som at de neglisjerer Høyesterettdommen på Fosen? Isåfall…. hva forteller det karakterforfallet i politikken?

Vannkraftforsyningen i Norge er offentlig, så da må ansvarlige politikere ta til vettet? Hvorfor er det forskjell i subsidie- og beskatningsmodeller på strøm produsert av vannkraft, vindkraft, forbrenningsanlegg, bølgekraft og solceller? Hvorfor stimuleres det ikke til geokraft? Hele Nordsjøen er perforert med tørre borehull som kunne utnyttes til geovarme. Hvorfor omtaler ingen politikere at norsk energilovverk er overkjørt av EU / ACER lovverk? Svaret er at det er for mye globalistisk daukjøtt med WEF (World Economic Forum) tankegods i norsk energipolitikk.

I Arbeiderpartiets ideologiske brakkvann er det et fravær av realpolitikk og beredskap. Det gjaldt også gobalisten Erna Solberg som gjorde ingenting vedrørende et nasjonalt kornlager. Norge kunne bygget opp dette lageret over flere år når tilgangen var god og prisene lave. Nå står verden foran hunger med prisøkning på matvarer.

Hele kalamiteten ligner på Arnulf Øverlands ord: «Om vi kunde tenke oss et synkende skib, hvor offiserene ikke turde sette ut livbåtene, fordi vannet er vått - ja, da er dette et billede av Norge i de første aprildagene». Slik er det dessverre fortsatt!

Vannkraftlaboratoriet ved NTNU ble helt sentralt for å gjøre norsk vannkraftindustri bedre enn europeiske konkurrenter. Investeringene til vannkraftlaboratoriet tjente seg inn på et prosjekt alene. Dette var Mørkberg-Solbergfoss anleggene i Glomma.

Stormannsgalskap lå ikke for Skrondal, han var nøysom i motsetning til dagens elite. Han var nøktern og så samfunnsutviklingen i et elektrisk strykejern, mens politikerne av i dag reduserer Norges industrielle konkurransefordel gjennom knefall for ACER og EU. De ser samfunnsutvikling i kroner og øre. Å bygge ned norsk natur i blind tro på at elektrisitetsproduksjon fra vindkraft vil bli tilstrekkelig for Europa, er å tro på eventyr. FNs Naturpanel har levert sine omfattende rapporter om jordas tilstand - og konkludert med at det beste klimatiltak er å la naturen få være i fred, og det som er ødelagt må gjenoppbygges.

«Risiko for konflikt og strid i Europa over energikrise», advarer EU-nestleder Timmermans. «Global Warming Policy Foundation is publishing a new report documenting how 30 years of failed climate policies have triggered Europe's worst energy cost and security crisis since the Second World War. This deadly cocktail is now threatening both economic and societal stability, as even Mr Timmermans and EU leaders are beginning to recognise.” (London 11 juli) Altså en særdeles skarp advarsel.

Et vannkraftverk bygges med det formål å transportere en vannstrøm fra et høyere til et lavere nivå for å lede denne inn på et skovlhjul slik at energien i vannstrømmen avgis til turbinakslingen. Globalistiske dåsemikler som styrer Norge, skal vite at etablering og utvikling av industriforetak var godt i gang i 1860 årene grunnet rimelig energi fra vannkraft. En hel industri utviklet seg til å omfatte turbinbygging, ventiler, rørgater, grenrør, regulatorer, luker, demninger, transformatorstasjoner og overføringslinjer mm. Så kom elektrokjemisk industri, elektrometallurgisk industri, treforedlingsindustri og en hærskare av annen industri som er avhengig av billig Norsk Vannkraft sammen med husholdningene.

Dette har våre politikere glemt helt bevisst til fordel for strømeksport, ACER og EU. Det er et ran av norske kulturelle og økonomiske innsatsverdier for industrietableringer. I overført betydning opptrer vi som nasjon i energispørsmålet lik tittelen på den franske filosofen Paul-Michel Foucaults doktoravhandling: "Galskapens historie i opplysningens tidsalder".

«Norge er et råvareland, og med den energipolitikken som føres vil vi forbli det. Det er forstemmende å se hvor lite en del beslutningstakere forstår av industribygging når de fremhever verdien av elektrisitetseksporten som et poeng i seg selv». (professor Jan Emblemsvåg)