Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Innlegget tar utgangspunkt i utlysningsteksten til stilling som ergoterapeut ved sykehjemmene i Tromsø kommune. Siden utlysningsteksten er tilnærmet identisk den forrige, antas det at den omhandler den ene stillingen som har vært tilknyttet samtlige sykehjem i årevis. For den uopplyste leser: Ergoterapeuter har som mål å fremme mestring av aktivitetsutførelse hos mennesker med ulike utfordringer. Det er en treårig utdanning på universitetsnivå. Ergoterapeuten spør om hva som er meningsfullt for enkeltpersonen. Meningsfulle aktiviteter kan for eksempel omhandle egenomsorg eller det å kunne forflytte seg selvstendig. Mestring kan for eksempel oppnås ved å gjennomføre aktiviteten på en alternativ måte, eller tilrettelegge ved å kompensere med velferdsteknologi. Dette gir livskvalitet for enkeltmennesket. Å legge til rette for enkeltpersonens utnyttelse av egne ressurser er i seg selv en bærekraftig måte å tilnærme seg mennesker med hjelpebehov på. Dette er like aktuelt på et sykehjem som i et annet hjem.
Barneergoterapi – mange muligheter
Innlegget inviterer til en ordutveksling med ledende politikere og administrative ledere med ansvar for kommunens sykehjemstilbud. Det nærmer seg kommunevalg, så det kunne også vært interessant å lese hva opposisjonspolitikerne tenker. Sammen kan vi belyse innbyggerne om det eksisterende tilbudet overfor hundrevis av de eldste og sykeste innbyggerne i kommunen. Samtidig kan vi opplyse de mange tusener som skal bo der i fremtiden. Jeg anser det som passende at avdelingsleder for helse- og omsorg, og enhetsleder ved seksjon for sykehjem svarer. Jeg ber om at de beskriver planene for hvordan det skal legges grunnlag for gode ergoterapitjenester til beboerne ved sykehjemmene. Det er alltid interessant med politikersvar, men også fra faglige autoriteter på feltet. Hva tenker for eksempel representanter ved «Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester»?
Selv om det er et overordnet mål at så mange som mulig skal bo i sine private hjem så lenge som mulig, vil det i fremtiden være en betraktelig andel eldre som må bo i sykehjem. Tromsø kommune har per i dag fem sykehjem med hundrevis av beboere. Det er også planlagt å øke kapasiteten på sykehjemsplasser. De fleste av beboerne har langtidsplasser. På sine nettsider beskriver Tromsø kommune at langtidsplassene er forbeholdt «(…) personer med varig helsesvikt og et stort, vedvarende behov for pleie og medisinsk behandling. En langtidsplass er permanent, og vil være aktuelt når det ikke lenger er forsvarlig å bo hjemme i tilpasset bolig med døgnbaserte helse- og omsorgstjenester.» Med andre ord er institusjonene hjemmet til innbyggere med behov for tverrfaglig kompetanse av god kvalitet. Det er stor mangel på tverrfaglig kompetanse i sykehjemmene. Min kvalifiserte mening er at en sentral del av den tverrfaglige kompetansen er ergoterapi. Da må man øke ergoterapeutressursene.
Ergoterapeuter bidrar til å styrke unges psykiske helse, hverdagsmestring og deltakelse!
Selve utlysningsteksten betviler ikke kompetansebehovet. Men dessverre gjenspeiler ikke tjenestebeskrivelsen det reelle ergoterapitilbudet. Dermed er realiteten for ergoterapeuten, og ikke minst den enkelte beboer annerledes enn hva som forespeiles. Denne ene ergoterapeuten skal i teorien gi trygge, veloverveide tjenester av god kvalitet til hundrevis av «(…) personer med varig helsesvikt og et stort, vedvarende behov for pleie og medisinsk behandling (…)». Bare antallet i seg selv tilsier at Tromsø kommune tydelig underkommuniserer mangelen på ergoterapitjenester i sykehjemmene. Hvordan tenker den politiske- og administrative ledelsen at denne ene ergoterapeuten skal ha «(…) påvirkningsmulighet i stillingen for å utforme tjenesten (…)» når vedkommende skal tilbringe én dag på hvert enkelt sykehjem hver uke? Hva tenkes egentlig omkring kontinuitet og kvalitet i tjenesten med dette grunnlaget? Selv bare ansvaret for kartlegging og vurdering av: «(…) beboernes behov kognitivt og fysisk» er tidkrevende. Det samme gjelder det å «(…) Observere, kartlegge og gjennomføre tiltak knyttet til aktivitet og deltakelse». Igjen: dette er beboere som er kommunens aller sykeste. Som tiltak beskrives for eksempel «Formidling av tekniske hjelpemidler» og «Tilrettelegging av omgivelser/ fysisk utforming». Dette er viktige tiltak som i seg selv er krevende prosesser. I tillegg skal ergoterapeuten løse utfordringer for «(…) ansatte, samt opplæring av ansatte i forhold til forflytning», og gi «Veiledning, informasjon og undervisning til brukere, pårørende, ansatte og studenter». Endatil skal vedkommende bidra med «(…) faglig bistand i forbindelse med innkjøp og tilrettelegging i avdelingene». Dette krever en betydelig og forventet samhandling «med eksterne instanser» som i seg selv er ressurskrevende å få til. Påstanden om at omfanget av disse oppgavene kan ivaretas av én ergoterapeut, utplassert én dag ukentlig på hvert av dem fem sykehjemmene er absurde. Det er et paradoks at ikke denne ressursen er økt. Til sammenligning kan man lese i en stillingsannonse fra høsten 1985 at det ønskes å ansette en ergoterapeut ved et sykehjem i Tromsø kommune. Denne ergoterapeuten skulle gi tilbud til 36 beboere. Mens i dag skal én ergoterapeut gi tilbud til ti ganger så mange beboere.
Det er med andre ord et prekært behov for å få ansatt flere ergoterapeuter i kommunens sykehjem. Med tanke på kompleksiteten av de beboernes fysiske og kognitive tilstand, og forventede arbeidsoppgaver, burde det være én ergoterapeut per sykehjem. Hvis politikere eller ledere er uenige i et slikt anslag bør de kunne forklare hvorfor.
Jeg inviterer herved politikere og ledere til å svare på denne åpne henvendelsen i avisen. Jeg vil at innbyggerne kan lese hvordan det planlegges for at de selv, eller deres nære vil ivaretas i sykehjemmene i fremtiden. Jeg inviterer videre de aktuelle til å komme på besøk til Ergoterapeututdanningen ved UiT for en dialog om hvorfor og hvordan vår profesjon bør får større plass i kommunens sykehjem. Utgangspunktet for samtalene bør være verdien av at de tjenestene som bygges i dag, vil være avgjørende for mestring og deltakelse i hverdagen for mange av oss i fremtiden.