Klar tale fra Ellen Inga O. Hætta i innlegg den 7. juni på Nordnorsk debatt. Fra Sametingets talestol skal man ikke kunne «fremme andre interesser enn de som er forankret i Sameloven», mener hun. Denne rammeloven ble vedtatt i 1987 og la til rette for at det ikke skal være likeverdige forhold i hele landet. Noe som ikke overrasker meg.

For da Hætta var statssekretær for kommunal- og regionalminister Erna Solberg ble rammen gjennom nye lover og ordninger fylt med et innhold som rev bort grunnlaget for likeverd. Her bidro Ellen Inga O Hætta. Mer om det politiske dobbeltspillet den gangen, følger her:

Den 17. desember 2004 godkjente Bondevik II-regjeringen (KrF, H og V) i statsråd forslaget i «Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)».

Lovproposisjonen ble fremmet av kommunal- og regionalminister Erna Solberg som ledd i regjeringens arbeide med å inkorporere EU-direktiver i norsk rett. Et EU-direktiv er som kjent, bindende for Norge gjennom EØS. (Så lenge intet annet er bestemt).

I artikkel 1 i EU-direktiv 2000/43/EC av 29. juni 2000 heter det: «Formålet med dette direktivet er å fastlegge en ramme for bekjempelse av forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse med henblikk på å iverksette prinsippet om likebehandling i medlemsstaten».

Erna Solberg skriver at lovforslaget oppfyller «kravene til diskrimineringsvern i EUs rådsdirektiv 2000/43/EC av 29. juni 2000 om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse, og EUs rådsdirektiv 2000/78/EC om likebehandling i arbeidslivet».

Ellen Inga O. Hættas sjef utdyper: Det er viktig at norsk rett etablerer «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har». Det er gode grunner for samtidig å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk rett, skriver Solberg og tilføyer: «Inkorporering av konvensjonen er et tydelig signal om at Norge tar konvensjonsforpliktelsene på alvor». (Denne konvensjonen er nu inkorporert i Grunnlovens §92).

I hvilken grad har Erna Solberg, som statsminister, tatt sin egen beslutning om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet og avstamning, på alvor? Ikke i det hele tatt! I alle fall ikke i den delen av landet som Hætta omtaler som Sápmi; ca 40 % av Norges landområder.

For i den perioden hvor arbeidet med lovproposisjonen pågikk, opptrådte Erna Solberg med to motstridende tanker i hodet, samtidig, for å si det slik. For da hun utredet lov om forbud mot diskriminering som «er minst like godt som det EU-landene har», var Solbergs to statssekretærer i hennes statsrådperiode – Anders J.H. Eira (2001-2004) og Ellen Inga O. Hætta (2004-2005) fra Kautokeino, i full sving i nabokontoret med å få på plass to lovfestede ordninger i strid med «Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), diskrimineringsloven».

Det gjelder Finnmarksloven, sanksjonert i statsråd 17. juni 2005 og Konsultasjonsavtalen med prosedyre for forhandlinger mellom Sametinget og Regjeringen, signert 11. mai 2005. 5 år etter at EU-direktivet ble inkorporert i norsk rett og diskrimineringsloven ble vedtatt!

I konsultasjonsavtalen fremgår det at "Informasjon som utveksles mellom statlige myndigheter og Sametinget skal kunne unntas fra offentlighet, forutsatt at det foreligger hjemmel for dette.» Det forelå ikke en slik hjemmel, men hjemmelen kom på plass, før den nye offentlighetsloven med §19 (unntak fra offentlighet), passerte Stortinget i 2006.

Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen rydder på plass forutsetningene for å utvikle sametingsystemet til et politisk parallellsamfunn, på bekostning av samer som ikke driver med rein, ikke-samiske minoriteter, folkestyret og kommunalt selvstyre.

Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen med prosedyrer og hemmelighold, er således uforenelig med EUs rådsdirektiver 2000/43/EC og 2000/78/EC og FNs konvensjon mot rasediskriminering som «forbyr diskriminering på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse» (regjeringen.no).

I Granavolden-plattformen av 17. januar 2019 forplikter Solberg IV-regjeringen seg til å «fremme likeverd, likestilling og respekt for den enkeltes frie valg, og bekjempe diskriminering, ufrihet og urettferdighet». I 2021 fremmer regjeringen og Stortinget vedtar endringer i sameloven som skiller på etnisitet og fremmer forskjellbehandling.

I den delen av landet hvor konsultasjonsordningen slår inn, oppleves Granavolden-forpliktelsene om å fremme likeverd, bekjempe diskriminering, ufrihet og urettferdighet, langt på vei som en vits.

Støre-regjeringen har mange ting å henge fingrene i, men den bør nu rydde plass til å starte arbeidet med en helt nødvendig snuoperasjon innen den såkalte samepolitikken; - en kostnadsfremmende politikk som forskjellsbehandler, splitter og polariserer.

Starten på snuoperasjonen kan være å ta på alvor Hurdalsplattformens erklæring om å «Sikre at offentlighetsloven og prinsippet om meroffentlighet praktiseres i alle offentligheter». Med en prinsipiell begrunnelse bør det ikke by på problemer for statsminister Støre å få et stortingsflertall med på å oppheve offentlighetsloven §19 om unntak for dokument som blir utvekslet under konsultasjoner med Sametinget og «samiske interesser». Et første skritt for å sikre «et vern mot etnisk diskriminering som er minst like godt som det EU-landene har»

[email protected]