16. april i år undertegnet regjeringen en ny militæravtale med USA (Supplementary Defence Cooperation Agreement). Denne avtalen skal behandles av et nytt storting etter valget og tilrettelegger for at USA’s styrker får etablere militær infrastruktur på norsk jord. Det er henholdsvis Rygge, Sola, Evenes og Ramsund som avtalen angår.

I avtalen nevnes kontraktører flere ganger, men hvem er de? I likhet med privatiseringen av velferdstjenestene våre så er privatiseringen av militærindustrien og krigføring en utvikling som har foregått over lang tid. Det var en gang i tiden da det ikke var kontraktører, men i stedet USA’s militære selv som bygget og drev de militære basene rundt omkring i verden.

Dette begynte imidlertid å endre seg i løpet av Vietnamkrigen. Et selskap som heter Brown & Root fikk da tillatelse til å bygge store militærinstallasjoner i Sør Vietnam som en del av et kontraktssamarbeid med staten. Brown & Root nøt gode forbindelser til president Lyndon Johnson som kan spores tilbake til 1930 tallet. Bruken av kontraktørselskaper vokste som en følge av at krigen vedvarte. Kontraktører ble også en måte å løse problemet med å finne arbeidskraft. Det var nemlig slik at i 1973 var det ikke lenger obligatorisk verneplikt i USA.

Det å hyre inn kontraktører i stedet for å rekruttere nye soldater ble dermed løsningen på å få tilstrekkelig arbeidskraft til militærets behov. Kontraktørselskapene kunne i motsetning til vernepliktsordningen søke rundt hele kloden for å finne den aller billigste arbeidskraften. Disse har ofte vært filippinere og andre borgere fra tidligere kolonier som lønnsmessig kan utnyttes, og som ikke stiller de samme kravene som USA’s tjenestemenn.

Når en leser igjennom den norske avtalen med USA skal en legge merke til at det f.eks står i artikkel XXVI punkt 1:

“Arbeidsvilkårene for ansettelse av amerikanse kontraktører skal fastsettes av amerikanske styrker i samsvar med gjeldende amerikanske lover og forskrifter og med respekt for norsk lov, i den grad dette ikke er uforenelig med de amerikanske styrkenes militære behov.”

Den formuleringen er nok ikke tilfeldig, og kan vanskelig forstås på en annen måte enn at den legger opp til sosial dumping.

Siden Vietnamkrigen har bruken av kontraktører bare fortsatt å eskalere. I løpet av Gulfkrigen i 1991 var én av hundre tjenestemenn kontraktør. Når en kommer til krigen i Irak fra 2003 representerer kontraktører omtrent halvparten av alle tjenestemenn i Irak. Kontraktørselskaper har kapret mye av skattepengene som har gått til krigene i Afghanistan og Irak. Kontraktørselskaper mottok omtrent 160 milliarder dollar i kontrakter der fra 2001 - 2013. Det er også verdt å nevne at de 10 største kontraktørselskapene har kapret nesten en tredjedel av alle pengene som brukes på kontraktører rundt omkring i verden. Dette er selskaper som: Kellogg Brown & Root (KBR), Supreme Group og Agility Logistics (PWC).

KBR er den siste inkarnasjonen av det tidligere nevnte Brown & Root. Det ble etterhvert kjøpt opp av Halliburton, et internasjonalt oljeserviceselskap der tidligere visepresident Dick Cheney var CEO i 1995. Halliburton har også vært sterkt involvert i norsk oljevirksomhet. I perioden da Cheney var visepresident vant Halliburton og dets datterselskap KBR utvilsom de største kontraktene i krigene i Irak og Afghanistan. KBR’s rolle i de to konfliktene har vært helt sentral.

Som David Vine skriver: “Without its work, there might have been no wars”. s. 219 Base Nation.

Kilder:

  • Base Nation, How U.S military bases abroad harm America and the world, David Vine.
  • Corporate Warriors, The Rise of the Privatized Military Industry, P.W. Singer.
  • The Sorrows of Empire, Militarism, secrecy, and the end of the republic, Chalmers Johnson.
  • The Shadow World: Inside the global arms trade, Andrew Feinstein.