Gå til sidens hovedinnhold

Barns opplevelse av krigen

  • Anne Ellingsen: Karis Krig, 68 sider, Ford forlag 2020
  • Randi Dønnum Olerud: Krigen i Nord-Norge – slik barna opplevde den, 208 sider, Bok i nord 2020

Hvordan formidle kunnskap om fortiden til nye generasjoner? Hvordan gjøre dem delaktige i hendelser som har vært så avgjørende for identiteten til en landsdel at den krever å få plass også i nasjonens bilde av egen fortid? Krigen i det nordligste Norge, det særlig store nærværet av tyske soldater, den vedvarende allierte bombingen for å ramme tyske stillinger, de helt spesielle hendelsene da rundt 50 000 mennesker på kort varsel ble tvunget til å forlate sine hjem og se dem satt fyr på, har de siste årene fått vektige og viktige historiefaglige framstillinger, som vender seg mot et voksent publikum. ( Arvid Petterson, 2008, Asbjørn Jaklin, 2016, Inger Selwyn Watts, 2016, Per Kristian Olsen, 2019 og Ingunn Elstad, 2020) Vi må tro at overføring av denne kunnskapen vil være mer vellykket dersom den også kunne henvende seg til barn.

Framstillinger av barns opplevelse av krigen er imidlertid ikke ofte fokusert og gitt et språk som appellerer til barn. I en særstilling når det gjelder å nå barn er de fem bøkene til Grete Haagenrud om Sofie og Kathrines opplevelser under krigen i Vadsø, inkludert tvangsevakueringen. De kom ut i årene 1991 -95. Forfatterens opplesninger av bøkene i radioen var svært populære. Verdt å nevne er også Hans Kristian Eriksens Barnet og krigen fra 2003, der lokaliteten er Kiberg.

To nye bøker fra bokhøsten i 2020, som formidler barns opplevelse av krigen i nord og tvangsevakueringen, fortjener oppmerksomhet.

Anne Ellingsen har skrevet Karis krig – ti år og flyktning i eget land, der fortellingen bygger på historien til Kari Wullf fra Hammerfest om krigen slik hun og hennes familie opplevde den og tvangsevakueringen, der alle ingrediensene i forløpet er med, inkludert de mange etappene i den lange reisen sørover, oppholdet på en gård ved Kløfta og tilbakekomsten til et nedbombet og nedbrent Hammerfest.

Boken har A4 format og er på 70 sider, den er rikt og flott illustrert av Maren Tjelta Thu og teksten er fyldig og klar, og gir inntrykk av å kunne være formulert av en ti-åring. Fortellingen er beundringsverdig forankret i virkeligheten ved at de to første og de to siste sidene har sammenstillinger av svart–hvitt-fotografier. Foran er bilder fra Hammerfest og fra personer som er omtalt i fortellingen. Bak er en rekke av de kjente ikoniske fotografiene fra krigen i Norge; tyske soldaters innmarsj på Karl Johan, kongens flukt, evakueringsskøyter, Hammerfest i ruiner, frigjøringsrus og kronprinsesse Märtas og hennes barns hjemkomst.

Overraskende forteller Kari, til stede i Oslo da kongefamilien kom tilbake, at barn fra Finnmark fikk stå først i rekkene av mennesker som var på kaia for å juble velkommen. Ellingsens bok er en spennende beretning som må appellere til barn fordi den overbeviser som noe som virkelig har hendt samtidig som den har en dåm av eventyr over seg.

Den andre boken har et helt annet format: Krigen i Nord-Norge – slik barna opplevde den, (208 sider, med få fotografier), av Randi Dønnum Olerud, er bygd opp av 28 beretninger fra personer bosatt fra Narvik til Sør-Varanger, like mange kvinner som menn, fra kyst og fra innland. Forfatteren har tidligere gitt ut to lignende bøker basert på fortellinger fra det sentrale Østlandet, der hun også kommer fra, men fikk altså inspirasjon til å utvide med en bok fra det nordligste Norge.

Framgangsmåten hennes har vært å søke hjelp hos pensjonist- og soroptimistforeninger til å finne fram til personer som kunne ønske å gi skriftlige svar på 22 spørsmål knyttet til «opplevelser fra minnenes arkiv», om sin barndom under krigen. Svarene er så sammenføyd til en helhetlig beretning, som naturligvis i noen grad er farget av det personene senere har fått vite og ubevisst integrert i sine minner. Likevel, hvert enkelt bidrag er blitt en unik, personlig fortelling til tross for likheten i temaer. Mange inntrykk er formidlet med ord som «jeg husker det som det skulle være i dag», og «det har satt seg fast i mitt sinn», « det har brent seg fast i hukommelsen». Noen minner kan framstå som fastfrosne bilder.

Minnene er også en beretning om generelle levekår; trangboddhet, uten noen form for elektriske hjelpemidler, flere har ikke elektrisitet i det hele tatt, heller ikke innlagt vann og do. Barneflokkene er store, og barn har glede av å ha søsken. Mange er inne på at « det var en annen type barn den gang». De forteller om hvilke arbeidsoppgaver de hadde, men også om fritid og lek i alle årstider uten voksenkontakt. De hadde ikke problem med å finne fram til morsom lek. Skolegangen var oftest høyst mangelfull, pga krigshandlingene og fordi tyskerne rekvirerte bygningene. Noen forsøkte gjennom korrespondanseskole å ta igjen det forsømte etter krigen.

De fleste gir inntrykk av at det var dårlig med klær og sko, men godt med mat, til tross for rasjonering. De som ikke bodde i by hadde dyr som gav melk, kjøtt og ull. Leseren får demonstrert hvordan jordbruk bidrar til beredskap og sikkerhet. De som bodde unna den farlige skipsleia, utsatt for bombing, undervannsbåter og miner, hadde også havet som spiskammer.

Framtredende i minnene er forholdet til de tyske soldatene. Det var spennende med de fremmede, og barn kom ofte soldatene forbausende nær. De kunne leke med barna, gi dem bon bon og sjokolade. Ei jente fikk dokke av en soldat som hadde kjøpt den til henne da han var på perm hjemme i Tyskland. Selv der soldater krevde husrom i nokså trange boliger, blir det husket at de oppførte seg disiplinert og at det var få problemer med innlosjeringen. Det er ikke sikkert foreldrene mente det samme, men det som sies om tyskerne i boken, tyder på at forholdet var godt. Jeg understreker her at ingen som hadde NS miljøbakgrunn ble spurt om å bidra med sine minner.

Det var en gjennomgående oppfatning at soldatene var sendt til okkupasjonen av Norge, at de ikke hadde hatt noe valg. Særlig ble de fra Østerrike sett på som ofre. Alle var de mennesker underlagt den onde krigen. I Finnmark var det flere lasaretter der leger behandlet de sårede fra Litzafronten. Mange barn så sårede soldater. Barn hadde også opplevd å ha blitt behandlet av tyske leger og de ble oppfattet som dyktigere enn de norske. Imidlertid gir de fleste også et inntrykk av soldatene som ekstremt brutale i behandlingen av de russiske krigsfangene og enda verre behandlet de sine egne desertører, unge soldater som desperat søkte å komme seg unna utsendelse til Litzafronten.

Brutaliteten er også til stede ved tvangsevakueringen, særlig er barna oppskremt og fortvilet over å se hvordan dyrene ble behandlet. Men medfølelse ble også registrert fra soldatenes side. Det er mange nyanser i hvordan de mange tusener ble jaget ut av Finnmark og Nord-Troms og kom til et sørlig bestemmelsessted. Folk var tett sammenstuet på alle slags typer sjarker og båter. Reisen hadde mange etapper, og tok ofte flere uker. De hygieniske forholdene var ufyselige, barna var som de voksne skitne og befengt med lus.

Men de fleste opplevde en form for orden i kaoset, de fikk mat og steder å sove. Kirkebyggene var til stor nytte og det var også de mange, mange som frivillig stilte opp og hjalp alle de tusener som hadde fått en slik ublid skjebne. Fortellingene gir inntrykk av at barn kunne oppleve dette som mindre tragisk og angstfullt enn de voksne, at det for noen faktisk fortonte seg som spennende. Ingen synes å ha opplevd annet enn velvillige og snille folk der de skulle slå seg ned. Noen få av de 28 fortellerne sier noe om psykiske senskader, men flere nevner tausheten etterpå, at man snudde ryggen til krigen som tema for samtaler.

Karis krig, av Anne Ellingsen kan være svært god formidling for barn rundt tiårsalderen. De kan lese selv, men aller helst gir boken et ønske- utgangspunkt for voksen-barn samtale. Randi Dønnum Oleruds bok krever mer modenhet av leseren, men tenåringer så vel som voksne vil bli rikt og nyansert opplyst om hvordan den andre verdenskrigen utspant seg i det nordligste Norge. Begge bøkenes realisme, deres tilknytning til navngitte fortellere bidrar til den gode formidlingen av kunnskaper.

Kommentarer til denne saken