Barnevernets ansatte har i lengre tid blitt utsatt for hets, men dette har toppet seg gjennom sosiale medier i 2019. Grove sjikaner og uthenging med navn både for de ansatte og deres familier har blitt blottlagt for offentligheten. Vi vet at rekruttering til et viktig samfunnsoppdrag påvirkes, og mange ansatte med kompetanse bygd opp over lang tid orker ikke utsettes for hendelser som disse. Dette er et faresignal, med tanke på samfunnets oppgave om å beskytte utsatte barn, og gi dem en god oppvekst.

Barnevernets arbeidsområder skaper debatt. Å frata foreldre omsorgsretten for egne barn er det sterkeste virkemidlet barnevernet har. Det å bli fratatt sine barn er en ekstrem situasjon, en krise i livet for de det gjelder. Mulighetene for å ha kontakt med barnet og få tilbake omsorgsretten er for mange blitt begrenset, samt at støtteapparatet underveis i en slik prosess har vært for dårlig.

Fortvilte foreldre samles i grupper på Facebook og andre sider. Her møter de mennesker i samme situasjon og de møter forståelse. De møter også sinne og et felles hat mot barnevernet. Noen grupper går sammen med et mål om å “knuse industrien for stjålne barn”, som en deltaker skriver. Navn på barnevernsansatte og sakkyndige legges ut med nedverdigende beskrivelser, som blir kommentert av andre medlemmer. Skillet mellom kritikk av systemet og personer som forvalter det utviskes.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) har så langt behandlet syv barnevernssaker fra Norge, hvorav det er gitt medhold til foreldrepart i fem av disse. Ved å lese dommene på overskriftsnivå virker de som bensin på «barnevernsbålet». De kan leses som om norsk barnevern, og domstolene, har tatt uriktige beslutninger om omsorgsretten til barna.

Dommene i Strasbourg kritiserer ikke norsk barnevern for å ha overtatt omsorgen for barnet, men barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde kontakt i etterkant. Muligheten for tilbakeføring gjennom samvær er blitt kritisert. Dette må vi ta på alvor, og erkjenne at kan ha etablert seg praksiser i Norge som bør gjennomgås og endres.

Det er verdt å merke seg at leder av Fylkesnemndene i Norge, Pernille Pettersen Smith, allerede har uttalt at Nemndene må gjennomgå praksisen i forhold til å fastsette samvær, og hyppigheten på dette. Like viktig blir det å ha tjenester som understøtter oppfølging og veiledning av foreldre som har mistet omsorgen for sine barn, og et barnevern som aktivt arbeider for tilbakeføring der det er vurdert som forsvarlig.

I 2017 etablerte Bufetat et spisskompetansemiljø i familievernet for foreldre som har mistet omsorgen for barna sine. Målet er at god oppfølging og veiledning skal standardiseres og utvikles. Dette blir et viktig verktøy i arbeidet vårt videre. Mange virkningsfulle metoder i barnevernet er bygd på holdningen om at en skal arbeide systematisk med de ressursene som finnes i familien og nettverket under hele barnevernsforløpet. Dette for å kunne tilbakeføre barn plassert utenfor hjemmet raskt og forsvarlig. Det pågår med andre ord arbeid som kan bidra til å tilpasse praksisen i den retning som læring fra Strasbourg gir oss.

I en undersøkelse Fellesorganisasjonen (FO) gjorde fremkom det at hver fjerde ansatte i kommunalt barnevern har opplevd å bli utsatt for netthets. Hetsen kom ofte fra familier som de var involvert med i ulike stadier. For over 17 % av de som svarte, opplevdes hetsen så grov og alvorlig at de vurderte å slutte i jobben sin som en følge. Barnevernsansatte kan ikke offentlig forsvare seg selv i enkeltsaker på grunn av taushetsplikt. Denne taushetsplikten er lovbestemt og skal sikre personvernet til barn og unge.

Vi ønsker å gjøre det klart at det gjøres feil i alle systemer, også i barnevernet.

I de tilfeller hvor det gjøres feil, skal vi være de første til å erkjenne dette og jobbe med raske løsninger. Det er ikke slik at barnevernet grunnløst overtar omsorgen for barn. Dette er den aller siste løsningen. Av barn og unge som mottok hjelp av barnevernet i 2017, mottok 60 % hjelpetiltak i hjemmet. I mange plasseringer utenfor hjemmet, har foreldrene selv gitt et samtykke til flytting ut fra hjemmet. Det er Fylkesnemndene som beslutter plassering utenfor hjemmet, etter en saksgang hvor alle parter får føre bevis og er representert gjennom en advokat. Norge er heller ikke overrepresentert når det gjelder omsorgsovertakelser i forhold til sammenliknbare land.

Alle har rett til å ytre seg fritt i sosiale medier og den offentlige debatt. Men trusler og sjikane hører ikke inn under ytringsfriheten. Det er ulovlig og det må ryddes vekk. Her har både politi, politikere og vi som er ledere alle en viktig oppgave med å ta tak i disse utfordringene. Ansvaret ligger ikke bare på avsenderne, også mottakere av slike meldinger har et ansvar for å si fra, ta avstand. Media har også et stort ansvar i dekningen av barnevernet.

I en masteroppgave av Hjertø (2017) om medias omtale av barnevernet er 70 artikler som omhandler barnevernet gjennomgått i de største nasjonale avisene. 46% av sakene fremstilte barnevernet på en negativ måte. I kun 8 av 70 saker ble de som på vegne av samfunnet daglig jobber for å sikre våre mest utsatte barn trygge oppvekstsvilkår, omtalt på en positiv måte. Denne tendensen som Hjertø her viser til bidrar til å vanskeliggjøre målsetningen vår om at befolkningen skal ha tillit til barnevernet som en hjelpeinstans.

Barnevernet er avhengig av tillit både for å rekruttere og beholde ansatte, men ikke minst for å sikre at befolkningen som er bekymret for barna, eller foreldre som trenger hjelp, tar kontakt med barnevernet. For å sikre fortsatt rekruttering til barnevernsfaget må vi som jobber med barnevern sørge for å snakke barnevernets sak i det offentlige rom. Vi må bidra til å skape et mer nyansert bilde og skape bedre kunnskap rundt den viktige jobben ansatte i barnevernet gjør for våre mest utsatte barn. Og vi må alle skille mellom et lovbestemt system og de som er satt til å utøve det.

Et samfunn skal måles på dets evne til å ta vare på sine barn.