Jeg har nylig lansert en illustrert barneroman med målgruppe barn i alderen 6–9 år. Boken

«Lavahuset» gir et barneperspektiv ved å følge Atina. Hun opplever et høyt konfliktnivå mellom foreldrene og kontakten de etter hvert får med barnevernet. Boken har flere formål, men ett av dem er å bidra til økt åpenhet om kontakt med barnevernet. Når vi anerkjenner det, blir det viktig med barnelitteratur som støtter denne oppfatningen.

Verken vanlig eller uvanlig

Ifølge Statistisk sentralbyrå (2021) ble det i 2020 åpnet over 45 000 barnevernsundersøkelser i Norge. Når det er såpass mange barn som hvert år kommer i kontakt med barnevernet, er det da blitt vanlig? I forbindelse med lanseringen av «Lavahuset» nå i september, hadde jeg høytlesning og refleksjon sammen med tre tredjeklasser på en barneskole i Harstad. Når man snakker om vanskelige temaer, hender det at barn deler sine erfaringer. Det skjedde også i barnegruppen jeg hadde høytlesning for.

For å gi barn et bilde av hvor mange barn som kommer i kontakt med barnevernet, sa jeg at det er nesten like mange barn som det dobbelte av alle mennesker som bor i Harstad kommune som hvert år kommer i kontakt med barnevernet.

Hvorfor sa jeg det? Jo, fordi barnebefolkningen skal oppleve at å møte barnevernet slettes ikke er uvanlig. Men er det vanlig da? Jeg vil ikke si at det verken er vanlig eller uvanlig, for når har noe blitt vanlig? Vi må uansett begynne å ta innover oss at det er mange barn som har et personlig kjennskap til barnevernet, og det må være greit.

Man er ikke en dårlig forelder

I vårt samfunn er vi vare for foreldrerollen og det er forbundet med både skyld og skam ikke å lykkes. Det å komme i kontakt med barnevernet vil for mange oppleves som synonymt med at man er en dårlig forelder. Det behøver man absolutt ikke å være. Noen ganger tilbyr barnevernet hjelpetiltak etter en undersøkelse, og andre ganger er det ikke nødvendig. For de som ønsker hjelpetiltak, må det være greit at vi i løpet av livet opplever perioder som er vanskeligere enn andre, og da kan barnevernet være en støttespiller. Det betyr ikke at vi er dårlige foreldre.

Oppturer og nedturer

Hvorfor har det blitt et tabu å være i kontakt med barnevernet? Det kan det være mange ulike grunner til ut fra hvilket perspektiv man velger å ta. Dessverre har jeg gjennom mitt arbeid i barnevernet opplevd at både barn og foreldre opplever at barnevernets hovedoppgave er å ta barn vekk fra foreldrene sine. Det er synd fordi barnevernet iverksetter frivillige hjelpetiltak i mye større grad enn flyttinger av barn med tvang. Ifølge Statistisk sentralbyrå (2021) mottok 43 565 barn hjelpetiltak i 2020 mens 9297 mottok omsorgstiltak (der barn flyttet ut av hjemmet). Barn flyttes ut av hjemmet, og jeg vil ikke underkommunisere makt- og kontrollaspektene ved barnevernets arbeid, men det er likevel langt flere som mottar hjelpetiltak. Det skal også sies at barnevernet i Norge ikke er perfekt, og vi har både forskning, barnevernsproffer (barn/ungdom) og høyesterettsdommer som sier noe om hva barnevernet må bli bedre på.

Jeg skulle likevel ønske for barneverns-Norge og på vegne av barn og foreldre som ønsker hjelp, at vi kan bevege oss dit at det er greit å være i kontakt med barnevernet, at folk flest opplever barnevernet som en hjelpeinstans. Livet er fullt av oppturer og nedturer, det vet vi. Plages vi fysisk, går vi til lege. Plages vi psykisk, går vi til psykolog. Plages vi i parforholdet, går vi til familievernkontoret. Og plages vi med barneoppdragelsen, går vi til barnevernet. Jeg skulle i hvert fall ønske at det siste var like naturlig som de første.

Ikke alle vil kjenne seg igjen

I et intervju i forbindelse med barneboklanseringen sa jeg at barneboken kun viser én opplevelse av barnevernet, og at det finnes mange andre opplevelser på godt og vondt – og at alle er like sanne for dem det gjelder. Barnevernet er langt ifra perfekt. Måten barnevernet møter familien på, er av stor betydning. Noen vil kanskje føle seg urettmessig overvåket, og da har barnevernet et ansvar for å gi informasjon, trygge og legge til rette for medvirkning.

Slik opplever kanskje ikke alle familier kontakten. Her kommer kanskje makt- og kontrollaspektet inn ved barnevernets arbeid, noe som også en del av barnevernets mandat.

Det kan være en stor grunn til tabuet, men kan vi også anerkjenne den hjelpende rollen de har for mange barn og familier?

Åpenhet på barns vegne

Hvorfor er det viktig å fjerne tabuet knyttet til kontakt med barnevernet? Når alt kommer til alt, er det barna det handler om. Barn merker raskt når noe er greit eller ikke greit å snakke om – enten om de merker det i familien og/eller fra omgivelsene. Tabuet rundt barnevernet kan føre til en ekstra belastning. Barn som allerede er i en vanskelig livssituasjon, må få slippe å føle ansvar for å holde skjult at de er i kontakt med barnevernet. Ved større åpenhet og anerkjennelse kan foreldre oppleve det lettere å søke hjelp og ta imot hjelp hvis de trenger det. Det vil være til barnas beste, og da har vi oppnådd mye.