Tone Angell Jensen beskylder i en kommentar i Nordlys Rødt og andre partier på venstresida for å være mer opptatt av ideologi enn av pasienter og barnehageunger, når vi ønsker profittfri velferd.

Her tror jeg det er noe Tone Angell Jensen må ha misforstått. Det er nettopp fordi vi er opptatt av pasienter, barnevernsbarn og barnehageunger at vi ønsker profittfri velferd. Vi vil at pengene – våre felles skattepenger – skal gå til pasienter, barnevernsbarn og barnehageunger – og ikke ned i private lommer. For hvis man følger pengene, så ser man at det har vært mye penger å hente på pasienter, barnevernsbarn og barnehageunger de siste årene.

For å ta noen eksempler:

365 millioner. Det var pengene ekteparet Bjørn og Kjersti Grønmyr fra Ålesund fikk da de solgte Gnist-barnehagene til et oppkjøpsfond med adresse i et skatteparadis i 2019. I tiårsperioden fram til 2017 hadde eierne tatt ut utbytter på til sammen 54,2 millioner kroner fra konsernet, i tillegg til lønnsutbetalinger til daglig leder på 12,5 millioner kroner. Flere av barnehagene hadde overskudd på 10-15% av inntekten, og hadde gjennomgående lavere bemanning enn kommunale barnehager. Les mer på utdanningsnytt.no

22 %. Det var avkastningen på kommersielt barnevern fra 2011–2015. Ifølge Statistisk sentralbyrås oversikter var ingen andre næringer så lønnsomme i samme periode. Store deler av kommersielle barnevernstjenester leveres av fem store konsern, som for stor del eies av ulike oppkjøpsfond, som blant annet er registrert i Luxembourg, London og Guernsey. De kommersielle selskapenes profitt stammer i stor grad fra lavere lønns- og pensjonskostnader enn i offentlige institusjoner. Les mer i notatet «Barnevernet som profittarena» skrevet av De Facto.

2,7 milliarder kroner. Det er summen Norlandia-eierne Kristian og Roger Adolfsen fikk da de solgte over 100 norske barnehager og tomter til det australske hedgefondet Whitehelm Capital. To av disse tomtene ble gitt av Tromsø kommune for å bygge barnehager i 1997. Da de ble solgt til det australske hedgefondet, ble de vurdert til å være verd rundt 60 millioner kroner, med en årlig avkastning på 6,25 %. Les mer på frifagbevegelse.no eller i Klassekampen.

Er det dette du forsvarer, Tone Angell Jensen, når du harselerer over venstresidas ønske om profittfri velferd? Follow the money: Det er mye penger som kunne vært brukt på bedre velferdstjenester, og bedre arbeids- og pensjonsvilkår for de ansatte.

Jeg synes for øvrig disse eksemplene passer overraskende godt til Jensens syrlige kommentar om at «jo lenger man kommer ut på venstresiden i norsk politikk, jo sterkere blir oppfatningen som er dannet av private ytere av velferdstjenester: digre, utenlandske konserner med søkkrike eiere som har sugerør ned i den norske statskassen». Ja, nettopp!

Jensen henviser for øvrig til Velferdsutvalget. Faktum er at utvalget ikke undersøkte temaet superprofitt, men de konkluderte likevel med at de ikke kunne utelukke at det var superprofitt i kommersielle velferdstjenester. Knut Storberget, som har ledet Storberget-utvalget som i juni kom med nye forslag til finansiering av barnehager, peker på at de store kjedene har tjent mye penger, og sier: «Når inntjeninga i førti prosent av de private barnehagene er så stor at det kan kalles superprofitt, da bør alle som er interessert i fornuftig bruk av offentlige midler reagere.»

Siden man åpnet for kommersielle barnehager, har avkastningen vært tre ganger høyere i barnehage enn på børsen. En undersøkelse fra Sverige fra 2016 viste at på en investering på 100 kroner tjente et middels velferdsselskap 47 kroner hvert år, i motsetning til snittet i den svenske tjenestesektoren i sin helhet, som var på 10 kroner. Denne utredningen viste klart at investeringer i velferdssektoren var betydelig mer lønnsomt enn mange andre investeringer.

I flere velferdssektorer har det vært tydelige strukturendringer hvor de ideelle aktørene taper, mens store kommersielle aktører vokser. Innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester har de ideelles andel gått ned fra over 70 prosent i 2010 til 41 prosent i 2018. I perioden 2005–2017 kom det nesten 1000 nye kommersielle barnehager, mens antallet ideelle ble halvert.

Det er et tydelig flertall i befolkninga for at velferdstjenester skal drives av offentlige og ideelle aktører, ikke kommersielle. En utredning fra Manifest om barnehagefeltet, peker på at regulering av kommersielle barnehager er utfordrende. Det ligger en innebygget motsetning mellom intensjonen om at pengene skal komme barna til gode, og driven mot å tjene penger til eierne. Det er mange muligheter til å ta ut profitt uten at det er så synlig. Jo mer kontroll samfunnet skal ha, desto dyrere blir det. Rapporten viser at en utfasing av kommersielt eierskap er mulig.

I likhet med høyresida, truer Jensen med at syke, pleietrengende og barnehagebarn vil bli rammet hvis vi gjør velferden profittfri. Når det gjelder skoledrift, har vi en stor enighet i Norge om at det skal være profittfritt. Det har hittil ikke ført til at barn ikke har fått skolegang. Og vi har ulike typer skoler, som får statsstøtte til drifta, men som drives på ideell basis, og det stilles krav til alternativ pedagogikk eller livssyn. Hvorfor skal vi tenke annerledes om den første delen av utdanningsløpet, barnehagene?

I Rødt mener vi at kommersielle aktører ikke skal få drive barnehager. Man kan gå over til profittfri drift ved å gi kommunene forkjøpsrett og midler til å kjøpe barnehager av kommersielle aktører som nekter å omstille til profittfri drift. Det skal fortsatt sikres mangfold i barnehagesektoren, både gjennom et mangfoldig kommunalt tilbud og ved ikke-kommersielle private aktører.

En historie som fortelles ofte, er fortellinga om at det er i privat sektor verdiene skapes, og at offentlig sektor bruker penger som kommer fra den private verdiskapninga.

Ja, det er viktig med arbeidsplasser i privat sektor. Men når kommersielle barnehager eller barnevernsinstitusjoner plutselig blir «verdiskapning» fordi drifta er privat, mens kommunale barnehager eller statlige barnevernsinstitusjoner «bruker penger», så er vi helt på villspor.

Tidligere LO-leder Hans-Christian Gabrielsen gikk i 2019 ut mot kommersielle investeringer i skattefinansierte velferdstjenester, og sa: «Jeg mener denne konkurranseutsettingen representerer en direkte trussel mot verdiskapningen og innovasjonskraften i næringslivet. (…) Dette er fantasiløse, risikofrie investeringer som ikke skaper én ny jobb, som ikke genererer én krone i økt verdiskapning og som ikke endrer en tøddel på handelsbalansen overfor utlandet. Det er ikke det som trengs for å skape de nye arbeidsplassene vi trenger i våre lokalsamfunn.»

Skattepenger bevilget til velferd skal gå til felles velferd, og best mulig tjenester, ikke privat profitt. Private selskaper har som formål å tjene penger, mens offentlige tjenester har som formål nettopp å gi gode tjenester til de som har behov for det. Rødt er en klar og tydelig forkjemper for profittfri velferd, enten Tone Angell Jensen liker det eller ikke.