Det er omtrent ikke grenser for hvor ofte disse elementene blir trukket frem i ulike sammenhenger. Ikke minst i tilknytning til byutvikling. Men er dette å forstå som noe som er fastlagt og som har klar substans? Både òg selvsagt, som mye annet i livet.

I Norge har fortetting og kompakt byutvikling vært anbefalt politikk siden begynnelsen av 1990-tallet etter at Brundtlandkommisjonens rapport “Vår Felles Framtid” (1987) definerte begrepet “bærekraftig utvikling”[1].

I 2019 ble regjeringens forventninger til kommunal planlegging fornyet med hovedfokus på bærekraftig utvikling med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål som Norge også har sluttet seg til. «Det grønne skiftet» handler i stor grad om hvordan vi skal omstille samfunnsøkonomien til å være i tråd med nevnte bærekraftsmål. Man snakker i realiteten om et paradigmeskifte som skal endre vår nåværende atferd og disposisjoner til det beste for jordas bæreevne. En slags «game changer» som skal endre vår livsstil til beste for jorda og dens befolkning, med andre ord.

Så hva betyr dette for utviklingen av byen Tromsø?

Kompakt byutvikling og byferge

I kommuneplanens samfunnsdel (KPS) for Tromsø kommune (2020 – 2023) finner vi mye av svaret. Her er det liten tvil om at fokuset er rettet mot en bærekraftig utvikling av Tromsø kommune. Den overordnede arealstrategien som er fremlagt i KPS peker på at utviklingen i Tromsø må møte klimapåvirkningen gjennom samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og kompakt byutvikling.

Planen legger også frem at en mulig elektrisk fergerute for persontransport til/fra sentrum skal vurderes i den pågående revisjonen av Kommuneplanens Arealdel (KPA). Sentrum vil da kobles sammen med fastlandet på en måte som gjør at gåturen over brua, for mange, vil fremstå som både unødvendig og ineffektiv. Sentrum styrkes og flere byområder bindes tettere sammen.

Hva forskning viser

Reduksjon av transportbehov, bilavhengighet og bilbruk er viktige argumenter for en mer kompakt byutvikling (kommunens overordnede planstrategi).

Sammenhengen mellom transportadferd og bystruktur har gjennom flere tiår blitt forsket på. I en undersøkelse av nordiske byer, er det funnet at byene med høyest tetthet har 25 % lavere energiforbruk per innbygger sammenlignet med byene med lavest tetthet (Næss, Sandberg og Røe 1996). Det er med andre ord god grunn til at samordnet areal-, transport- og boligplanlegging utgjør en viktig del av de nasjonale forventningene til lokal planlegging.

I nordiske studier (Næss og Jensen 2005, Næss 2006) viser det seg at de fleste legger turmål etter det best egnede blant forskjellige fasiliteter, snarere enn hvilken fasilitet som ligger nærmest. Sagt på en annen måte: vi må ta høyde for at folk uansett vil legge turer innom sentrum. Utviklingsområder som tilrettelegger for en sosialt likestilt transportløsning som er gunstig for både miljø og pengebok bør prioriteres. Ikke minst: ifølge nasjonale forventninger og overordnede planer skal slike områder prioriteres.

Alt i alt vet vi svært godt hva som kreves for å sikre «vår felles framtid» som Brundtlandkommisjonen valgte å kalle det sent på 80-tallet. En naturlig oppfølging av dette ventes av den videre planleggingen i Tromsø.

Ettersom Tromsø kommune har søkt om å bli en av 100 karbonfrie byer innen 2030, haster det med å ivareta bærekraftens forutsetninger i alt prosjektarbeid som har konsekvenser for byutviklingen. Dette må stå fast, uavhengig om Tromsø blir valgt av EU som en av disse 100 byene eller ikke.

Faktisk er det grunn til å foreslå at Tromsø som arktisk hovedstad må gå foran i denne utviklingen, og sånn sett være Europas fyrtårn mot Arktis.

Øystein Nermo,
sivilingeniør / prosjektleder
Tromsø Utbygging AS

[1] “(...) utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov” (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987, side 42).