Helse Nord RHF får sviende kritikk i en ny rapport. Rapporten kom som følge av en internrevisjon gjennomført av en uavhengig instans.

Den er en sjokkerende lesning for alle som mener at folk i Norge skal ha likeverdig helsetilbud enten de bor på Stovner eller på Stokmarknes.

Internrevisjonen konkluderer med at det ikke er etablert en helhetlig styring og kontroll i Helse Nord i når det gjelder iverksettelse av nasjonale, helsefaglige retningslinjer.

Rapporten tegner et bilde av et regionalt helseforetak der man nærmest systematisk unngår å ta ansvar for at disse faglige retningslinjene følges opp på de enkelte sykehusene.

La det være sagt: Internrevisjonen fremmer ikke kritikk av kvaliteten på jobben som gjøres av fagfolk på sykehusene.

De som jobber på klinikkene er opptatt av at retningslinjer skal følges og at eventuelle avvik fra disse retningslinjene skal begrunnes.

Men den mangelfulle styringen og kontrollen i det regionale helseforetaket er en risiko for at helsetjenester i regionen ikke ytes i samsvar med det myndighetene anser som god faglig praksis, står det i rapporten.

Det er til å få hakeslepp av. Fagfolk ønsker å gjøre en best mulig jobb, men hindres av dårlig styringskultur i Helse Nord. De andre regionale helseforetakene i landet ser ikke ut å like store utfordringer med implementering av disse retningslinjene.

Det hele understøtter bildet av en landsdel løsrevet fra resten av landet. Og det bør gjøre oss bekymret.

Rapporten viser et regionalt helseforetak der avvik fra retningslinjer ignoreres over år.

Totalt åtte nasjonale helsefaglige retningslinjer ble valgt ut til gjennomgang av internrevisjonen. I tillegg valgte revisjonen å se på tre ytterligere eksempler.

Og blant disse er et eksempel som handler om de aller mest sårbare pasientene av dem alle - ekstremt premature barn.

Fra rapporten:

“Helse Nord RHF-et må beslutte om ekstremt premature barn født i uke 26 og 27, fortsatt kan behandles i Nordlandssykehuset. Bakgrunnen for problemstillingen er at den nasjonale retningslinjen, Nyfødtintensivavdelinger – kompetanse og kvalitet, utgitt i 2017, anbefaler at de regionale helseforetakene bør vurdere om nyfødtintensivavdelinger med et lavt antall ekstremt premature i uke 26 og 27 bør samles til én høyintensiv nyfødtavdeling, etter en overgangsperiode fram til og med 2019.”

Det eneste sykehuset i Nord-Norge som behandler alvorlig syke, ekstremt premature barn er UNN i Tromsø.

To år gikk fra retningslinjen kom. Ingenting skjedde før i siste liten. I 2019 ble det nemlig rettet en forespørsel fra Helse Nord RHF til Helse og omsorgsdepartementet.

Da spurte Helse Nord RHF om retningslinjene fra Helsedirektoratet er å anse som absolutte eller om de kan tilpasses regionalt.

Her hadde man på seg to hele år på å iverksette tiltak for å utrede og eventuelt følge den nasjonale retningslinjen, som ville sikret best mulig behandling for de aller mest sårbare pasientene.

Retningslinjen ble ignorert helt til man måtte ta stilling til den. Og da spurte man ikke hvordan man best kunne implementere det som gjelder nasjonalt.

Man ba heller om å bli unntatt.

Svaret fra departementet var at dette er en retningslinje som ideelt sett skal følges, og at det må gode grunner til, for å fravike den.

Vi sitter her i 2022 - fem år etter at retningslinjen ble sendt ut, og tre år etter at den burde ha vært iverksatt - og ingenting har skjedd.

Og ingen begrunnelse foreligger for at den ikke følges.

Hva verre er - nyfødtintensiven ved UNN trenger oppgradering av lokalene for å gi det samme tilbudet til premature i nord, som de har i sør.

I årevis har de tigget ved porten, men Helse Nord finner det ikke formålstjenlig å prioritere nyfødtavdelingen i Tromsø.

Det har gått så langt at styrelederen ved UNN måtte gå til det oppsiktsvekkende skrittet og oppfordre Helse Nord til å prioritere nyfødtintensiven i en kronikk her i Nordnorsk Debatt.

Det tyder på en stagnasjon i utviklingen av en uvurderlig sykehustjeneste, der vi absolutt burde forvente vilje til fremskritt!

Internrevisjonen viser tydelig hva som er alvorlige svakheter ved Helse Nords holdninger til nasjonale, faglige retningslinjer. Men det stiller ikke det viktigste spørsmålet:

Hvorfor er det så sabla vanskelig for Helse Nord å følge nasjonale føringer?

Rapporten konkluderer ikke men understreker at “avvik fra retningslinjer ikke har blitt rettidig håndtert, og i noen tilfeller har forblitt uavklart i flere år. (...) Vurderingene i slike saker omfatter gjerne spørsmål om funksjonsdeling.”

Funksjonsdeling, er jeg fristet å tolke som god gammel nordnorsk tautrekking om hvem som skal ha hva.

Slik det fremstår nå, så har vi et regionalt helseforetak der man ikke prioriterer iverksetting av nasjonale, faglige retningslinjer fordi man er innhyllet i en ugjennomtrengelig regionalpolitisk logikk.

Gjør Helse Nord dette med åpne øyne , bør alle som bor i denne landsdelen bli opprørt. Gjør foretaket det av inkompetanse, bør vi være bekymret.

Begge deler kan gi oss betydelig dårligere helsetjeneste.

Helse og omsorgsdepartementet sitter oppsiktsvekkende stille. Det til tross for at de må ha visst om dette i årevis. Hva har dagens helseminister Ingvild Kjerkol tenkt å gjøre med denne saken?

Her må det sterke styringssignaler til hvis de sentrale myndighetene virkelig mener alvor med at det skal være likeverdige helsetjenester overalt i landet.

Vi må ha tillit til at regionale helseforetak gjør riktige vurderinger basert på retningslinjer fagfolk enes om, og myndigheter bestemmer.

Det er sånn vår helsetjeneste kan måles på kvalitet.

Klarer man ikke å følge de faglige retningslinjene så må folk vite at det foreligger gode grunner. Kan ikke Helse Nord lage gode prosedyrer for å begrunne egne avvik, så må en voksen komme på jobb.

Det vil rett og slett være utilgivelig om man ikke klarer å slå hull på denne byllen.

I dette tilfellet går ballen rett til helseminister Ingvild Kjerkol. Hun må ta av seg silkehanskene overfor Helse Nord fremover, hvis vi skal ha god og robust spesialisthelsetjeneste også i Nord Norge.

Og slik jeg leser flere deler av denne rapporten, må Kjerkol tørre å stå i stormen for landsdelens eneste universitetssykehus.