Gå til sidens hovedinnhold

Atlantic Crossings missing link

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I diskusjonen om TV-dramaet Atlantic crossing har tema til nå vært en polarisert fagdebatt om serieskapernes troskap eller utroskap mot det norske kongehusets virke og væremåte i sitt London-eksil, og kronprinsesse Märthas pendling mellom USA-opphold til beste både for barnas trygghet og Norges kamp for fred og selvstendighet.

To fagskoler har stått skolerett for og mot hverandre. På den ene side kritikk og krav fra sterke faghistorikere om ubetinget troskap mot historiske fakta, i motsetning til dikta fakta og seriens bruk av sanne fakta utenfor sin historisk rette sammenheng. På den annen side et såret forrsvar fra serieskaperne som krever respekt for dramaserie-sjangerens hevdvunne rett til å fristille seg til hvor og hvordan slike fakta kan brukes kreativt, til støtte for seernes opplevelsen av forholdet mellom dramaets aktører, med særlig fokus på kronprinsesse Märthas innsats for kongehuset, landet og livets behov og tarv i trekant-pendelen mellom London, Norge og USA, såvel som mellom Olav, Märta og president Franklin D. Roosevelt.

Når jeg nå prøver å gi mitt besyv, så er det i seriens forhold til sitt publikum, seerne, og særlig da serieskapernes «kontrakt» med seerne som historisk interesserte tilskuere til en dramatisering av begivenheter i en av Norgeshistoriens skjebnetimer.

De fleste av oss vet en del om det fra egen lesning og kunnskap fra kateteret, men langt fra alt. Dessuten er det gått 70-80 år siden det hendte og endelig får vi for første gang en dramaserie fra kongehusets og regjeringens utlendighet i London. Da er mer eller mindre bruk av fake facts ikke på sin plass.

Som seere er vi i denne seriesammenheng sultne, både på en visuell historisk oppdatering og på det emosjonelle drama som det nødvendigvis må ha vært for aktørene i dramaet. Men da må det siste ha nær sammenheng med det første i dette tilfelle.

Kritikken lot ikke vente på seg fra historikerne, med nokså sterke ord som ‘historieforfalskning’. Svaret kom like raskt fra serieskaperne med sårt beroligende faglig belæring, om dramasjangrens frihet fra historiske absolutter og at serien uttrykkelig har reservert seg mot misforståelser ved å kalle Atlantic Crossing for «inspirert av historiske hendelser». Da kan det også spørres om ikke NRK i sin rolle med så stor seerskare forsømmer sitt samfunnsoppdrag som historieformidler fra Norges skjebneår.

Reaksjoner fra mitt nærmiljø og serieskapernes argumenter tyder iallfall på at serien har en missing link, og den består i for liten forståelse for seerskarens forhåpninger i dette tilfelle om å bli historisk oppdatert. Da må det kunne kalles en «historisk» dobbel-forsømmelse i seriens fiksjonifiserering, a) ved for kreativ bruk av historiske fakta i en historisk viktig sammenheng, og b) fordi vi som serie-holikere ellers kan underholde oss rikelig med dramaturgiske toppserier som overoppfyller vårt behov for emosjonelle drama. Og i så fall: «Se, det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum». (Henrik Ibsen i Peer Gynt).

Kommentarer til denne saken