Gå til sidens hovedinnhold

At Nord-Norge tømmes for folk, blir knapt registrert i hovedstaden

Det trengs en ny masterplan for Nord-Norge. Ingenting tyder på at det er Høyre som vil levere den.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I to separate debattartikler her i Nordlys og hos NRK slår Karl Eirik Scjøtt-Pedersen alarm om folketallsutviklingen i Nord-Norge.

Den tidligere stortingsrepresentanten i Finnmark peker på at vi står overfor de mest dramatiske endringene siden 2. verdenskrig.

Like dramatisk er det, skriver Schjøtt-Pedersen, at det knapt heves et øyenbryn innenfor Ring 3. En enorm bølge av avfolkning blir knapt registrert i hovedstaden.

I pendelen mellom PR, journalistikk og politikk har det oppstått en trang korridor, i et lite miljø som har begynt å tro at det som foregår på Twitter er representativt og viktig for Norge.

De siste to årene har Nord-Norge mistet 4000 innbyggere. Fortsetter det slik i 10 år til vil en befolkning tilsvarende hele Narvik by ha blitt borte.

Dette skjer ikke fordi det går dårlig i Nord-Norge, slik Schjøtt-Pedersen peker på. Ressursene finnes i rikt monn. Næringslivet går godt og verdiskapningen er høy. I flere år har den økonomiske veksten vært sterkere enn i resten av landet.

Men dagens Solberg-regjering har siden 2013 lukket øynene på minst tre viktige strategiske områder i nord:

1)Motvilje mot å demme opp for at kystkommunene øst i Finnmark tømmes for mennesker. Sterke norske bosettinger nær vår grense til en stormakt har alltid hatt en sikkerhetspolitisk begrunnelse. Slik må det fortsatt være. Men Finnmark har blitt stedet regjeringen glemte. Det trengs virkemidler som kan løse opp i farlig mistillit mellom sentralmakt og lokalbefolkning i det som er et geopolitisk sentrum. Men den innholdsløse og vanskapte regionreformen har gjort vondt verre.

2)Ofoten og Hålogaland har blitt en blindsone. En salderingspost med 150.000 innbyggere, med mangel på statlige prioriteringer som kan understøtte industriell utvikling, og opprusting av knutepunktfunksjoner på gods. Dobbeltsporet på Ofotbanen burde stått aller først i pannebrasken på alle nordnorske politikere.

3)Mangelen på en aktiv politikk for Tromsø. I nord er urbanisering i realiteten en stille balanse mot rask avfolking. Som landets arktiske hovedstad er Tromsø en motkraft og et tyngdepunkt som sikrer et helt land, ikke et delt land. Men regjeringen har forlatt disse perspektivene, og forsømt det som skal være en vekstmotor og selve førsteforsvaret av bosetting i nord. Det har endt opp med et flyttetap på 200 personer for Tromsø i fjor. Det må få alarmklokkene til å ringe på partikontorene i Oslo. Norge trenger en regjering som finner tilbake til drivlinjene som lå til grunn da Borten-regjeringen gikk mot strømmen, og opprettet Universitetet i Tromsø for 55 år siden.

Poenget er at en sterk og kraftfull satsing på hele Norge må innebære at Norge har flere hovedsteder, ikke bare en. Bergen, Trondheim og Tromsø er også hovedsteder. Hvordan kan man sikre posisjonene til disse byene som sterke regionale sentra som demmer opp for hovedstadens makt?

Covid 19-krisen og mulighetene som ligger i digitalisering og å kommunisere på tvers, har nå åpnet for at man i prinsippet kan flytte et helt direktorat eller departement til landsdelen. Hele Norge har i praksis blitt en eneste stor arbeidsmarkedsregion.

Det styrker argumentene for fordeling og spredning av makt. Men dessverre er dagens Nord-Norge preget av mangel på talspersoner som tar ansvar for helheten, slik Schjøtt-Pedersen selv var en eksponent for. Og fremdeles er.

For ikke å nevne en Håkon Kyllingmark. Krigsveteranen fra Svolvær var samferdelsminister i Borten-regjeringen. Med sterk vilje fikk han kortbanenettet opp og gå. Men høyrefolk og nasjonale strateger som Kyllingmark og Erling Norvik har gått ut av produksjon her nord.

Men nå kan det være en viss bevegelse å spore. To regjeringsutnevnte utvalg sist høst har en rekke gode diagnoser, men tiltakene er puslete. Rapportene fra distriktsnæringsutvalget og demografi-utvalget bør likevel følges opp. Desentralisering av utdanning og gratis barnehager kan være nyttige verktøy. Kanskje kan også store lettelser i personskatten og utvidelse av ordningen med avskrivning av studielån være en vei å gå.

Det er uansett behov for en radikal politikk for å snu trenden. Det trengs en masterplan for by og land i Nord-Norge. Samfunnsbygging som er basert på realisme og samtidig gir landsdelen trua tilbake. Stadig færre i det arktiske Norge tror det kan skje med Høyre i førersetet. Siste meningsmåling i februar ga de tre regjeringspartiene 13 prosents oppslutning tilsammen i Finnmark.

Nord-Norge og særlig Finnmark har alltid følt seg som en utkant. Men det å kontinuerlig signalisere at man ser landsdelen og vil satse stort i nord, har også en psykologisk effekt. Jonas Gahr Støre gjorde det i 2005, med stort hell. Forhåpentligvis kan det samme skje igjen.

Kommentarer til denne saken