Gå til sidens hovedinnhold

Asylpolitikk ribbet for hjertevarme

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det nærmer seg advent og tid for ettertanke. Det så mange nødlidende, horder av folk på flukt, på sultegrensa, på kanten. Vi kan ikke hjelpe alle, kan ikke ta dem hit, og det jo ikke vår skyld? Eller er det nettopp det, om enn indirekte? At antall flyktninger og fattigdom øker. Samt at klimaendringer gjør seg gjeldende?

For øyeblikket styrer mediene vår oppmerksomhet mot grensa mellom Polen og Hviterussland. Sistnevnte beskyldes for å hevne EUs sanksjoner ved å bruke levende mennesker i hybridkrigføring. Straff, som virkemiddel, er forbudt i skolen, men hyppig brukt i storpolitikk.

Sanksjonering er økonomisk krig, som rammer sivilbefolkningen, til tider grusomt og nådeløst. FNs sanksjoner mot Iran i 1990 førte til at hundretusener døde hvorav en stor andel barn. Sanksjonerte land er det dessuten straffbart å hjelpe.

Denne straffemetoden er forkastelig og bør forbys. Regimene man forsøksvis vil avskaffe fortsetter jo å bestå. Cuba har vært sanksjonert siden 1960, Nord Korea siden 2006, Syria siden 2011.

Krig er kriminelt, eller burde vært det,og hjemløse uten tilhørighet god butikk. Prisen for «en trygg» reise til Europa via Minsk kostet 30- 40.000 kr, inkludert fangenskap mellom piggtråd og soldater, vannkanoner, tåregassing. Familier med barn, de fleste fra Syria, er i ferd med å fryse til døde i den rå Østersjøkulda.

Av verdens folk på flukt kommer mange fra Afghanistan, Irak, Libya og Syria, land vestlige makter og Norge har destruert. Det å følge opp med umenneskelige straffetiltak, som tilfellet er også når det gjelder Syria og Afghanistan, gjør oss skyldige i humanitære katastrofer.

Det finnes ikke en, men flere skyldige parter. Selvsagt peker noen på Russland. Stormakta er venn med Belarus, sier de, som om det i seg selv er bevis for at de står bak. Forøvrig har Putin sagt han vil forsøke å ordne opp. Tenk om han kunne, til skam for EU.

Nesten ingen snakker om Tyrkia, NATO-landet som de siste 30-40 åra har bekjempet tyrkiske kurdere, og de siste 3 åra også dem i syriske og irakisk kurder-områder. Der harde invadert og bygget baser. De angriper med militser og droner, stanser vanntilførselen, svir av skoger, konfiskerer olivenlunder og selger stjålne produkter som sine egne. Hvor mange av flyktningene i Belarus er kurdere?

Tragedien består i at uforskyldte ofre behandles som kriminelle undermennesker, mens de ansvarlige går fri. Hjelpe-dem-der-de- er-floskelen bør avlives tvert. EU-byrået Frontex, et grense- og kystvaktvern mot mennesker på flukt fra forferdelige forhold, ble etablert i 2005 med et budsjett på 6 millioner euro. I dag har budsjettet økt til 5,6 milliarder. Fram til 2027 har EU øremerket 22,6 milliarder til «migrasjon og grenseoppsyn». Hvor mange kunne heller ha blitt hjulpet? Av de voldsomme summene som brukes på grensevakter, gjerder og murer?

Migrant betyr forøvrig en som flytter frivillig. Problemet er bare at alle, som sitter fast i håpløse leire, ikke har noe hjem å returnere til. Det samme gjelder millioner på flukt i egne land.

For øyeblikket er krigens konsekvenser synliggjort på grensa til Polen. Kan vi og EU se på at 10- tusener desperate medmennesker fryser ihjel? Samtidig rapporteres det om at 4-5000 afghanske flyktninger krysser grensa til Iran daglig, 300.000 de siste månedene, 3 ½-4 millioner i alt.

I Afghanistan lider økonomien kollaps. Samtidig sanksjonerer vestlige land befolkningen på grunn av Taliban, og USA har frosset nasjonens bankkontoer. Også Iran er utsatt for evinnelige sanksjoner og sliter med fattigdom. Til tross viser iranere større generøsitet enn oss. Hvem tar saken opp på politisk nivå? Sier klart ifra at denne praksisen vil vi ikke lenger støtte?

I desember skal nordmenn julehandle. Hver og en av oss vil gjennomsnittlig bruke 12.000 kroner, har noen regnet ut. (Antagelig blir summen høyere.) Et sånt beløp gjelder ikke alle i landet vårt. Kvota jeg er tildelt vil bli kjøpt opp av andre. I min lille familie har vi avskaffet gaver og gir heller til veldedige formål. Verdens behov er skrikende. Mange mangler mye vi tar for gitt. Et lite julegavetips: "Leger uten grenser" er forøvrig blant få som er inne i Afghanistan.

Kommentarer til denne saken