Mobbing smadrer familier og river sjelen ut av ungene våre. Alle som har vært involvert i slike saker i en eller annen form vet hvilken sorg det fører med seg.

Det er en folkesykdom som fører mennesker mot stupet, i noen tilfeller med invalidiserende eller i verste fall dødelig utfall. De som står bak drives av den farlig miksen av flokkmentalitet og lav selvfølelse. Mobbingen er et troll med mange hoder, kjernen er alltid den samme, ønsket om makt og kontroll gjennom å tukte andre.

I sum er det å bli utestengt fra et fellesskap den største belastningen mennesker kan oppleve.

Det starter i barneskolen. Men også mange voksne er mobbere. Vi vet godt at det skjer i arbeidslivet. Sluttproduktet for krenkelsene ser vi i vår tid ofte i de uredigerte og digitale sosiale mediene. Selv kjente og profilerte mennesker nekter seg lite når flokken har fått smaken på blod.

En av de viktigste stemmene mot den destruktive mobbingen i vår tid har blitt 25 år gamle Arnar Vuolab Jørgensen. Han er merket for livet av en oppvekst i Karasjok som ikke kan beskrives som noe annet enn et helvete på jord. Han er diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

I indre Finnmark tingrett ble han i fjor sommer tilkjent 1 million kroner i erstatning for mobbingen som skjedde på skolen. Dommen var begrunnet i at skolen etter rettens oppfatning ikke gjorde nok for å stanse det. I retten kom det frem sterke historier. Arnar opplevde å bli jaget rundt som et dyr i skolegården.

Arnar ble ikke bare utsatt for psykisk trakassering. Han sier også at han ble et voldsoffer, låst inne, slått og sparket. Arnars mor hadde varslet om problemene, men opplevde at ingen satte inn adekvate tiltak.

Rektoren ble senere forfremmet til oppvekstsjef i kommunen, mens Arnar flyttet den lange veien fra Karasjok til Sørlandet sammen med sin mor Ann-Mary.

Allerede som 13-åring fortalte Arnar om sine vonde opplevelser i en dokumentarfilm på NRK Brennpunkt. Opptakene fra Karasjok ble den gang ikke vist, i frykt for at det ville forverre guttens situasjon ytterligere.

Men deler av dokumentasjonen ble vist i et program om mobbing i 2018, og er fortsatt tilgjengelig i NRKs nett-TV. Bak det usigelig triste ansiktet til 2009-utgaven av Arnar vet vi i dag mer. Der finnes det en sår historie om lidelse, angst og frykt. En liten gutt med et stort mørke inne i seg, en som alltid bar på en knugende klump midt i magen.

Kommunen har tidligere fått kritikk både fra Fylkesmannen (nå statsforvalteren) og Barneombudet for å ikke ta mobbing i skolen på alvor. Allerede i 2009 felte tilsyn en hard dom over situasjonen.

Arnar har stått opp med rak rygg for å bekjempe mobbingen. Til tross for at kommunen fikk hard medfart i tingretten, valgte kommunen å anke til Hålogaland lagmannsrett, der saken behandles denne uken.

Det er en reprise Arnar burde fått sluppet, men ledelsen i Karasjok har valgt å skyve foran seg at gutten også ble utsatt for mobbing i en annen nordnorsk kommune før han kom til bygda i Finnmark.

Det fremstår som en tankeløs og umoden ansvarsfraskrivelse, et tegn på en kommune som ikke har forstått alvoret, med liten vilje til å ta et oppgjør med gamle kulturer og det som kan minne om at stedet er preget av å være et klansamfunn.

Det er dette komplekset Karasjok kommune burde angrepet på bred front, i stedet for å slå tilbake mot den modige unge mannen som fikk unngjelde. Han har i virkeligheten gjort lokalsamfunnet en tjeneste med å fortelle sin historie.

Arnar er et forbilde, Karasjok kommune er det dessverre ikke. Verken politikerne eller administrasjonen har særlig mye å være stolte over. De burde nok gått stillere i dørene. Kommunetoppene skulle bedt Arnar om unnskyldning for sitt svik, i stedet for en anke som kan bidra til å svekke omdømmet ytterligere.

(Det gjøres oppmerksom på at artikkelforfatteren ikke har fulgt rettsforhandlingene i lagmannsretten denne uken.)