Det har vært en del bruduljer om UiT Norges arktiske universitet sin «formidlingsekspedisjon over den store bre». Norsk rikskringkasting (NRK) har lagt vekt på at Kronprins Haakon er med på turen. I Nordnorsk debatt og i sosiale medier har spesielt kjønnsbalansen, eller mangel på balanse, blant deltakerne vært debattert.

Jeg unner både Kronprinsen og Vegard Ulvang og andre ekspedisjonen. Men et spørsmål om skituren i Grønland som både UiT og vi andre i Nord-Norge bør stille er: hvilket bilde ønsker universitet å skape eller å formidle gjennom ekspedisjonen? Både om seg selv som institusjon og viktigere: om Arktis – som UiT vel skal ha et spesielt ansvar for?

Det foregår mye og forskjellig forskning og undervisning ved UiT, og mye av dette er knyttet til Arktis. Jeg vil likevel hevde at ved å «formidle» kunnskap via en snodig sammensatt skitur i Grønland, bidrar universitetet til å opprettholde stereotypen av Arktis som noe langt borte, noe spesielt, og kanskje for de med sans for det ekstreme (ev. «barske»). For mange av oss som bor og jobber i Arktis, og som liker skiturer, i Grønland og andre plasser, oppleves «formidlingsekspedisjonen» litt unødvendig fremmed og tilgjort.

En liten historie fra universitetet i landet til «den store bre»:

Universitet i Nuuk utdannet opprinnelig prester, sykepleiere og journalister. Etter hvert kom også Naturinstituttet til – med vekt på miljøkartlegging og -overvåkning. Viktige profesjoner og fagområder, men det ikke disse som i første omgang skaper næringsvirksomhet og verdiskapning i samfunnet. Noe som Grønland fortsatt har et stort behov for, og spesielt om de ønsker å stå på egne ben i forhold til Danmark. Da jeg bodde i Grønland spurte jeg rektoren ved universitet i Nuuk hvorfor de ikke la mer vekt på studier som kunne bidra til bedre ressursutvikling og verdiskapning, spesielt knyttet til mineraler og petroleum. Begge deler som Grønland antas å ha mye av, og som ble fremhevet i Selvstyreloven i 2009 som viktige næringer for økt selvstendighet. Hun – rektoren – så bare rart på meg, omtrent som at hun ikke forstod spørsmålet. Jeg fikk aldri noe svar.

Universitet i Tromsø har en langt bredere profil enn Universitet i Nuuk, men hvordan bidrar UiT til verdiskapningen i nordområdene – eller Arktis? Jeg har tidligere skrevet om verdiskapning i nord: «Nord-Norge har ressursene, men mangler teknologi, penger og lokale eiere» (Nordnorsk debatt 8. april). Jeg skal ikke gjenta det samme her, men synes fortsatt det kan være betimelig å spørre hvordan UiT bidrar til teknologi- og samfunnsutvikling som virkelig monner. Heller ikke det har noen svart på.

Det er altså uttalt at UiT har et spesielt ansvar for kunnskap om Arktis, men det ansvaret gjelder ikke bare isen, eller dyrene eller historien til polarforskere. Det gjelder også for samfunnet i dag og det gjelder oss som bor her – i Arktis, i Nord-Norge.

Omgivelsene og samfunnet endrer seg raskt. Universitetet i Tromsø feirer jubileum, og er i avslutningen av sin nye strategi. Dette er en god anledning til å justere kursen for en viktig institusjon. Jeg er likevel usikker om det er en god kurs-justering at is og ekspedisjoner blir det nye dominerende bildet herfra nord, og som eventuelt erstatter den nå forslitte nord-norske stereotypen «sjarken og feskehjellen». De fleste av oss har ikke behov for et slikt «arktisk visningsrom» som besøkes, beskrives og så forlates, slik ekspedisjonsdeltakerne også vil forlate innlandsisen i Grønland – dette er vårt hjem, vi bor her og det er her vi vil utvikle samfunnet vårt.

Slik det ser ut nå, fortsetter UiT å pakke nordområdene inn i et ekspedisjons-slør. Akkurat nok eksotisk til at budskapet når ut fra Nord-Norge, og inn i riksdekkende media. Men det som gjennomføres og formidles er knapt en flik av hverdagen i Arktis for de fleste av oss. Jeg håper UiT Norges arktiske universitet ønsker å utvide sitt repertoar innenfor både forskning og formidling.