Nordnorsk matsikkerhet er utsatt. De siste årene, med tørke og avlingssvikt i verden, pandemi, krig, energikrise og matkrise, gjør det nødvendig igjen å snakke om forsyningssikkerhet i nord. De svake leddene i matforsyningskjeden må finnes, og det må handles før forvitringen av det arktiske jordbruket når punktet hvor det er for seint å snu.

Matsikkerhet er grunnmuren i et trygt og stabilt samfunn. Et år med storkrig i Europa har endret verdens matforsyning og økt matprisene. En brutal geopolitisk virkelighet føles i alle land, mest av alt hos de fattigste.

Missiler og geværer gjelder ved fronten, men samtidig pågår en global kamp der målet er å ramme staters økonomi og vanlige folks levekår – å destabilisere samfunn. De nye våpnene er politisk kontroll av handel med råstoffer, energi og mat. Og samtidig gjør klimaendringer – med ekstreme nedbørsmengder, tørke og hetebølger – det vanskeligere å produsere maten.

Hva betyr så dette for Nord-Norge? Hvordan kan vi forberede oss på svikt i matforsyningene?

Alle lands matsikkerhet, også Norges, hviler på tre pilarer. Den første er vern av produksjonsgrunnlaget, det vil si jordbruksarealer med planter og dyr tilpasset norske forhold; den andre pilaren er en høy og stabil matproduksjon i eget land; og den tredje at internasjonal handel og transport fungerer.

Når krisene, uten forvarsel, kommer på rekke og rad, eller samtidig, er tiden inne for å se nærmere på pilarene i norsk matsikkerhet: Er de virkelig så stabile som vi liker å tro?

Vi importerer mye mat; hele 60 prosent av matenergien – altså kaloriforsyningene – passerer riksgrensen. De norske matlagrene er små; det meste av maten er faktisk underveis. «Just in time»-prinsippet gjelder; maten vår befinner seg mesteparten av tiden i lastebiler på veien. Maten skal være der, alltid, selv om transportveiene er både lange og av ymse standarder, inn fra utlandet, og på kryss og tvers i vårt langstrakte land.

Samtidig hentes enorme mengder sjømat fra oppdrett og fiskeri, ikke minst i nord, men sjømaten sendes motsatt vei, ut av landet! Sjømat utgjør i dag faktisk bare vel én prosent av selvforsyningen, målt i matenergi.

Det er graset og det grovforbaserte husdyrholdet som er selve grunnlaget for et nord-norsk jordbruk, og utgjør hele 90 prosent av verdiskapingen. Produksjonen på enga og i fjøset er imidlertid ikke tilstrekkelig for god regional forsyningssikkerhet. Forsyninger av alle innsatsfaktorer må fungere – uten avbrudd. Det vil si at infrastrukturen av foredlingsanlegg, lagerkapasitet og logistikk er nødt til å fungere innenfor regionens geografi.

Fortellingene fra virkeligheten, støttet av statistikk, viser at utviklingen i det nordnorske jordbruket går feil vei. Det blir stadig færre gårder i drift, og lengre vei både til nabogården, meieriet og slakteriet – og med en veterinær som kanskje bor ei dagsreise unna. En NIBIO-rapport fra 2020 viser raskere nedgang i antallet landbruksforetak i Nord-Norge enn i resten av landet. Dette betyr mindre verdiskaping og dårligere forsyningssikkerhet for mat i nord.

Uttynning av jordbruksmiljøet truer evnen til å opprettholde produksjon og foredling, og matforsyningene blir mer avhengig av lange og sårbare forsyningslinjer.

Hvordan kan så matsikkerhetens tre pilarer; vern av jord, produksjonen i nord og handel, bli mer stabile i nord?

Når en krise oppstår plutselig, er det godt å ha et kriselager av korn og andre lagringssterke varer. Men viktigere er det å være forberedt på en mer ustabil matproduksjon i verden, og samtidig kunne mestre plutselige krisehendelser. Da kreves mer enn kornlager på Østlandet. Da er løsningen et aktivt jordbruk i nord, med ku, sau og geit som produserer. Drøvtyggere som i krisetider kan overleve på frodige arktiske enger og beiter, og en robust struktur i nord for foredling, lagring og transport av matvarene fra produsent til forbruker.

Landbruks- og matpolitikken har fire hovedmål: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk. Et bærekraftig arktisk landbruk er en viktig del av løsningen. Et landbruk som bidrar til matsikkerhet i nord, som utnytter lokale ressurser og som skaper nok verdier til å gi en anstendig inntekt til den arktiske bonden.