Gå til sidens hovedinnhold

"Arkitektens hevn"

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er dette fin arkitektur? Er det stygt eller pent? Er det i det hele tatt lov å stille slike spørsmål for uinnvidde, ikke-eksperter på byggeskikk?

Arkitekturopprøret Norge har truffet blink. I løpet av kort tid er både Instagram- og Facebook-kontoene fylt av medlemmer. Det flommer over av bilder og innlegg, mange med rosende omtale av bygg og prosjekter, men de aller fleste med skarp kritikk av såkalt moderne arkitektur.

Folk tar bilder av de hesligste konstruksjoner, det være seg leilighetskompleks, kjøpesentre eller offentlige institusjoner, og legger ut på nettet. Dommen fra publikum er hard: noe så stygt!

Reaksjonene fra arkitekthold og de som (muligens) liker monstrøse, avskrekkende skaperverk i det offentlige rom, har til dels vært like hard: Arkitekturopprøret er en populistisk bevegelse, bestående av trangsynte, ensporede mennesker som ikke forstår hva arkitektur er, og på et totalt sviktende grunnlag har startet en fordummende debatt. For arkitektur er nemlig mer enn fasader!

I en debatt på Dagsnytt 18 for et par uker siden, ble til og med ordet «reptilhjerner» brukt fra en av debattantene. Det å vantrives i et offentlig rom bestående av bygg som danner et brutalt, avskrekkende visuelt miljø, er altså et uttrykk for at man lar seg styre av følelser, og derfor per definisjon er en enkel sjel.

Det er ikke tilfeldig at Arkitekturopprøret Norge ble startet av en psykolog og en jurist. For hva som er stygt, og hva som er vakkert, er faktisk svært viktig for folk. Det påvirker psyken vår. Og vi har alle rett til å ytre våre meninger om det som preger våre bo- og bymiljø, kort sagt de omgivelsene vi er henvist til å leve våre liv i.

Form og farge virker på oss, det setter følelser i sving. Følelser skal ikke kimses av. Hvem har forresten «funnet ut» at følelser ikke er viktige og at sanser og stimuli leder til fordummende debatter? Kan man, for eksempel, ha utbytte av kunst, hvis den ikke vekker engasjement ut fra nettopp følelser?

Arkitekturopprøret er et resultat av en utvikling som er styrt av ett eneste formål: mest mulig fortjeneste til utbyggerne. Det bygges bo-maskiner med kjempedyre kvadratmetere, akkurat på, eller like over, grensen for hva folk med vanlig inntekt har råd til, mens eiendomsselskapene soper inn milliongevinster. Det settes opp offentlige bygg, bunkere så stygge at det er uhyggelig å tenke på at de skal stå i mange år framover.

Utbyggernes jakt på profitt styrer utviklingen, og legger premissene for våre, og kommende generasjoners omgivelser.

Arkitekturopprøret har tatt en høyst nødvendig debatt ut i det åpne rom. Det er sunt og det er på tide. I stedet for å fortelle dem som er kritiske til bygg som ser ut som enorme kopimaskiner at de ikke har peiling og at det er «reptilhjernen» som er i sving, burde arkitektenes organisasjoner begynne å diskutere de også, ikke minst belyse egne arbeidsforhold, og den makta utbyggerne har.

Det gjelder også politiske myndigheter. I Tromsø bør politikerne reagere på rein refleks når de får presentert nok et «signalbygg». Det er ufattelig hva det gis tillatelse til. På Strandvegen, for eksempel. Der er det nå reist en monstrøs vegg på opptil 12 etasjer, fra veien og helt ned i sjøen.

Hvem ga klarsignal til denne skapningen, og forsto man hvordan sluttresultatet ville bli?

-Velkommen hjem, lokker reklamen for byggeprosjektet. Dessverre signaliserer ikke denne veggen noen velkomst. Snarere ber den folk ryke og reise i all sin truende brutalitet. Det den imidlertid viser, er at Arkitekturopprøret er helt nødvendig.

Kommentarer til denne saken