Sturla Ellingvåg har i en rekke innlegg på Nordnorsk debatt den senere tida ment mye om arkeologi og forhistoria i nord. Det kan virke som han mener at nordlendingen ikke er stolt av fortida si. Det var nok en gang.

Etter å ha vært så heldig at jeg har fått jobba med forhistoria i Finnmark, Troms og Nordland i nær 30 år, er det svært få nordlendinger jeg har møtt som ikke er stolte av det som finnes rett rundt nova og av det havet byr og har bydd på. Kanskje har Ellingvåg vært litt for lite i nord til å se denne stoltheta mange har? Og hva den bygger på?

Ellingvåg ser ut til å hevde at arkeologer ikke er opptatt av naturvitenskapelige metoder. Han skriver: «Et viktig formål med kronikkserien på Nordnorsk debatt har vært å få norske arkeologer på banen for at så mange som mulig kan bli med i større internasjonale, tverrfaglige prosjekter.».

Denne påstanden har jeg problemer med å skjønne. Med egne prosjekter, og bare å gå til noen få av de nærmeste kontordørene i en kort gang, så har vi jobba med C14, magnetisk susceptibilitet, fosfat i jordsmonn, gasskromatografi med massespektrometer, dendrokronologi, isotop og elementanalyser for å nevne noe. Problemet kan derfor ikke være at arkeologer unnlater seg å jobbe tverrvitenskapelig, også mot naturvitenskap.

På ett område er jeg klart enig med Ellingvåg. DNA-metoder har gjort enorme fremskritt de senere årene. Utviklingen er rivende rask.

Når det går raskt, er det grunn til at det gis tid til at det kan trekkes noen etiske «maga-åndedrag». Ett eksempel: Jeg er blant de som har sett første episode av DNA Detektiven fra DR og fått litt bakoversveis. Her møter vi Eske Willerslev fra Universitetet i København som kartlegger DNA fra en aboriginer fra Australia.

Dette DNA-resultatet vil han publisere så raskt som mulig, da det er et kappløp med Harvard og Max Planck-instituttet til å være først ut. Det er bare det at Willerslev her har sluttført analysen, før han har fått tillatelse til dette fra det lokale aboriginske stammerådet. Merkelig rekkefølge på prosjektet spør du meg, om en skulle tenke etisk.

Samtidig erkjenner jeg klart at Ellingvåg har rett i at DNA-analyser har gjort enorme fremskritt de senere år, har massive potensial og vil ha stor innflytelse på en rekke fagområder i årene som kommer. Også arkeologi.

Så om DNA har så stort potensial, er norske arkeologer så negative til DNA-studier som Ellingvåg hevder?

Nei, overhodet ikke. Ser jeg bare igjen på noen kollegaer i egen gang, og ved Norges arktiske universitetsmuseum, er disse samarbeidspartnere i EcoGen; som bruker DNA-analyser av planter og dyr for å se nærmere på klimaendringer. DNA-fagmiljøet ved museet er helt i spissen av utviklinga, også med EU-finansiering.

Jeg og flere arkeologer på eget institutt og ved Norges arktiske universitetsmuseum har jobba med DNA-forskere ved Centre for Ecological and Evolutinonary Studies ved Universitetet i Oslo for å lete etter DNA fra marine pattedyr i kulturminnetypen hellegroper. Dessverre er DNA flyktig og brytes ned. I dette prosjektet fant vi ingenting å analysere. Men vi prøvde iherdig. Det er derfor viktig å påpeke: DNA er ikke en «quick-fix» som løser alt.

Er det da egentlig mangel på DNA-forskning på gamle menneskeskjeletter fra Nord-Norge som «gnager» Ellingvåg? Det kan det vel ikke være?

Som blant annet Anja Roth Niemi har fremhevet i flere kommentarer til Ellingsvågs innlegg på Nordnorsk debatts Facebookside, så er det jo analyser av flere nordnorske skjeletter i det Ellingvåg viser til; opplagt hovedsakelig fra jernalder da det er en periode da skjelettene begynner å bli tallrike.

Nordnorske arkeologer har i tillegg jobbet lenge med naturvitenskapelige analyser av skjeletter. Et slikt eksempel er fra lenge før DNA-metoden var i bruk. Så tidlig som i 1986 finner vi for eksempel en analyse av δC13 av skjeletter fra nord for å si noe om forholdet mellom mat fra land og hav til de døde som ble analysert (Radiocarbon vol. 28, no 2A). Den var så god problemstilling at resultatene fortsatt brukes videre og siteres.

Så hva vil egentlig Ellingvåg med sine innlegg? Er det en dårlig søknad om å sage seg inn i et 4700 år gammelt skjelett for å ta ut prøver? Mangel på støtte fra den rådgivende komiteen Skjelettutvalget har jo Ellingvåg uttrykt at var knytta til at han mener seg kansellert.

Men hva er Skjelettutvalget? Dette er ei brei gruppe med forskere fra eksempelvis arkeologi, etikk, genetikk og medisin. Komiteen fatter ikke beslutninger, men gir råd til de som gjør det. Dette er for øvrig ett av flere utvalg som behandler forskningsetiske spørsmål.

Skjelettutvalget tilrådet at en konkret søknad om prøveuttak fra et 4700 år gammelt skjelett ikke ble tilrådet. Media hengte seg kanskje noe opp i de etiske sidene av uttalelsen, som Skjelettutvalget selv drøftet.

Jeg skulle nok ønske at flere leste hele avslaget fra Skjelettutvalget nøye. Se bare hva som står i konklusjonen:

«Kunnskap om det aktuelle individets aDNA kan være svært verdifullt, men det krever at forskningen gjøres på en etisk god og gjennomtenkt måte. Utvalget mener at det aktuelle prosjektet ikke er av god nok kvalitet og at det er for mange forskningsetiske problemstillinger som ikke er hensyntatt til at det kan veie opp for destruktiv prøvetaking av et så unikt funn.».

Jeg leser dette som at til og med Skjelettutvalget ikke er mot DNA-forskning på et helt unikt materiale. Det er bare det at skal du få saga ut den prøven du trenger fra skallen til en 4700-år gammel død person, så skal det være gjennomtenkt.

Det er kanskje ikke så hast? Når en som døde for 4700 år ikke blir analysert NÅ; Er det det som plager Ellingvåg? Jeg tenker: Den skallen kan ligge litt til. Jeg lar meg ikke stresse av at metodeutviklingen går så kjapt. Ihvertfall ikke når en kan se at motivasjon for å forske NÅ jamfør DNA Detektiven fra DR. For her er det tydeligvis den forskeren som får publisert først i de tyngste vitenskapelige tidsskrift som teller. Ikke hensynet til så mye annet.

Hvorfor forsker man på det man gjør, og overser annet? Noe av det handler om politikk. De som for eksempel har fulgt med på siste dagers debatter om forslag til statsbudsjett, kan vel ikke ha unngått og fått med seg at statsbudsjettet faktisk styrer store midler og hva som skal satses på. Og beklager for de som er interessert i DNA-analyse av en gammel skalle fra Finnmark; det ligger ingen satsninger her på gode prosjekter som utløse noe bra forskning på den.

Skal du få lovt til å forske på noe, så handler det også om lov og forvaltning.. Det er faktisk slik at skal du gjøre forskning på gamle saker, også skjeletter, så må du forholde deg til mye.

Forvaltninga av kulturminnesektoren er nemlig overordna gitt rammer gjennom lover og forskrifter. Fra Storting. Disse skal følges opp av direktoratet Riksantikvaren. Og fra Sametinget. Via en kulturminnelov. Videre presisert gjennom en ansvarsforskrift som sier hvilket organ som har ulike ansvars- og myndighetsområder.

Jeg vil faktisk si at vi er så heldig at vi har et strengt forvalta kulturminneapparat i Norge. Så slipper man cowboy-tilstander der det skytes først, og bes om unnskyldning etterpå. Andre er sikker uenig i det. Ettertida får dømme hvilken strategi som var best.

Forskning er faktisk heller ikke foreløpig som Ellingvåg skriver, når man destruerer prøvene/beina denne bygger på. Og når man da skal sage laus på et materiale som vi har så lite av, som nordnorske steinalderskjeletter, da må prosjektet være godt kvalitetssikra.

Ellingsvåg skal derfor bare holde på med sin formidling, også innenfor fiksjonens sjanger.

Men vil han som DNA-forsker bidra til at det skapes gode prosjekter som er langt bedre enn det han mener seg kansellert på, så anbefaler jeg en annen tilnærming enn det jeg har registrert. Og skulle Ellingvåg mene at han skal være en døråpner mellom Max Planck og forskere i nord, så ser jeg vel ikke dette som vellykket. Jeg personlig, i alle fall.

Avslutningsvis vil jeg si: Snakk masse om fortida i nord! Hør på dem du skal fortelle historia til – de vet så mye! Lytt! Vær åpen for nye metoder! «Men selg ikke gullet til den første cowboy som dukker opp»!