Gå til sidens hovedinnhold

Arbeidsinnsats og nøysomhet møtes av arroganse

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det burde være en kjent sak, ikke minst for politikere på nasjonalt plan, at bruksnedlegginga i jordbruket er et resultat av politikk. Gjennom ti-år etter ti-år har staten kjørt med knallharde økonomiske krav ved forhandlingene med bøndenes organisasjoner. Resultatet har alle sett lenge, men likevel har avviklingskursen fortsatt i jordbruket som i fiskeriene. Selv i disse dager, når samtlige distrikts-kommuner sliter med befolkningsutviklingen er det fortsatt de som tror på visjonen «Færre men sterkere».

I Troms har bruksnedlegginga vært svært ødeleggende for lokalsamfunna. Bare på to år; fra 2017 til 2019 forsvant 40 sauebruk. Geitmelk-produksjonen ble «sanert» bort til under det halve de siste 20 år og nå står kravet om løsdrift i ku-fjøsa for tur til å ta knekken på kumelk-produsenter. Investeringskostnadene ved omlegging fra båsfjøs er så stor at folk blir tvunget til å avvikle. Er dette en ønsket avviklingspolitikk?

Som næringsdrivende er bønder viktige aktører i distrikts-kommuner. Med høy arbeidsinnsats gjennom hele året som lokale matprodusenter bidrar de til en sikker beredskap også på andre måter, f.eks maskinberedskap. Derfor er det mye som rives i fillebiter på bygdene når matprodusentene forsvinner. Det er ikke vanskelig å forstå!

I NRK-programmet «Debatten» v/Fredrik Solvang stod unge, flinke mennesker fram og tydelig fortalte politikerne hvordan deres dagligliv var, - et blodslit med dårlig lønn. Likefult står de samme stortingsfolkene i etterkant av programmet og forsvarer statens skamtilbud i år og tidligere. Noen stortingsfolk, både fra KRF og FRP, har stått fram i beste sendetid og truet med at de vil ikke gi mer til bøndene. Er dette holdninger de har fra grasrota i partiene sine? Neppe!

Det kan kanskje være på sin plass for alle stortingspolitikere i disse dager å kontakte sine distriktsrepresentanter og spørre seg til råds. Hva skal til for å beholde lokale matprodusenter i distrikts-Norge? Eller er tida inne for medlemmer og fylkeslag i partiene å gi beskjed sørover hvordan vi vil at bøndene våre skal ha det. Det kan vel passe bra i ei pandemi-tid der verdien av å ivareta lokal beredskap og spredt bosetting er iøyenfallende.

Kommentarer til denne saken