Da Jonas Gahr Støre lanserte Arbeiderpartiets «nye» visjon etter landsmøtet nå i april, liknet det til forveksling den visjonen som Einar Gerhardsen lanserte på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945: Norge skulle møte den nye tiden ved en altomfattende, moderne industrireisning. Staten skulle eie selskapene. Lønnsomhet var intet tema.

I Støres versjon heter det at Norge skal møte den nye, grønne tid med å etablere statseide selskaper. Og med aktivt, statlig eierskap. Lønnsomhet skal ikke lengre være bedriftenes eneste mål. Statlig nyetablering av arbeidsplasser og fremtidsrettet næringsvirksomhet skal komme i tillegg (intervju 20. april med Aftenposten/E24).

Allerede i 1953 må det ha gått opp for den daværende toppledelsen i Arbeiderpartiet at det sannsynligvis ikke er mulig å drive industri uten at kravet til lønnsomhet er det førende. Da inngikk nemlig Arbeiderpartiet et omfattende forlik med Høyre: Det «ideologiske kompromiss» som Rune Slagstad kaller det i sitt storverk De nasjonale strateger». Arbeiderpartiet kunne dominere i den offentlige sfære, de borgerlige i den private. Forliket institusjonaliserte den blandingsøkonomien som både før 1953 og siden, har vist seg som meget vellykket. «Det systembestemmende element var kapitalistisk, men modifisert med andre verdier».

Selv om Arbeiderpartiet på dette tidspunkt hadde et solid flertall i Stortinget, forhindret det ikke at partiet avvek fra den sosialistiske linjen de hadde fulgt inntil da. Toppen i AP-ledelsen må ha forstått at kapitalismen, anvendt på en hensiktsmessig måte, er svært effektiv. Også for å nå Arbeiderpartiets mål.

Det første alvorlige nederlaget for det sosialistiske styringssystemet til Arbeiderpartiet kom med Kings-Bay ulykken i 1961. Da ble det åpenbart at sosialdemokratisk politikk ikke var tryggere for arbeidsfolk enn den kapitalistiske.

I 50- og 60-årene var de største statlige engasjementene i økonomisk betydning jernverket i Mo i Rana, aluminiumsverket i Årdal og Norsk Hydro. Den eneste suksessfulle av disse bedriftene var Norsk Hydro, en bedrift som ikke hadde oppstått gjennom en statlig, aktiv næringspolitikk. Norsk Hydro hadde som privat selskap selv opparbeidet seg til å bli et av landets ledende, mest veldrevne og teknologisk mest avanserte bedrifter. Krigsoppgjøret i 1945 førte til at den norske stat fikk den daværende tyske eierandelen i Hydro, en andel på hele 45%.

I løpet av 70 og 80-årene gikk både Jernverket, Aluminiumsverket og de fleste andre statseide bedrifter, som Kongsberg Våpenfabrikk, Nye Tofte og Raufoss Ammunisjonsfabrikk med store underskudd. Noe som førte til både konkurser og restrukturering. Og som i sin tur førte til store byrder for de ansatte og kostet norske skattebetalere store summer. Summer som kunne vært brukt til videre bygging av velferdsstaten.

I slutten av 1970-årene ble det igangsatt et arbeide med å modernisere Arbeiderpartiets industri- og eierskapspolitikk. Sentrale personer i dette arbeidet var bl.a. tidligere industriminister Finn Lied som ledet et utvalg nedsatt av regjeringen Nordli for å stake ut en ny kurs i næringspolitikken. Utvalget tok et kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets aktive, feilslåtte og svært kostbare næringspolitikk, og tok blant annet (igjen) til orde for at markedsøkonomien skulle være styrende. Men markedskreftene måtte reguleres gjennom rammebetingelser (lover, skatter og forskrifter). Bedriftene skulle drives basert på bedriftsøkonomiske vurderinger. Dette ville i lengden være best også for den samfunnsøkonomiske lønnsomheten.

I tidsskriftet «Stat & Styring nr. 1/2021 finner vi en artikkel med overskriften «La næringslivet vise vei». Eksperter fra Cicero, NTNU og SINTEF er alle samstemte i at statens rolle i overgang til såkalt grønn teknologi må være å legge til rette for generelle rammevilkår og generell støtte som stimulerer til omstilling og utvikling. Som en av ekspertene uttrykker: «Er staten for aktiv er det i beste fall risikofylt fordi man satser på feil område, og fordi ressursbruken blir lite effektiv». Og videre: «Fond gir bedre potensiale for forskning og utvikling» og «Staten bør bruke sin innkjøpsmakt».

Staten er i dag inne som eier i flere av store selskaper på Oslo Børs. Begrunnelsen for å omdanne den gamle forvaltningsbedriften Televerket til Telenor lå i de forretningsmulighetene som var en konsekvens av de store globale endringene i telesektoren på 1990-tallet. Telenor er i dag et av de mest verdifulle selskapene på Oslo Børs. Men ikke som konsekvens av en bevisst og framsynt satsning på en enkelt bedrift eller en enkeltnæring. Men som følge av en nasjonal og internasjonal avregulering av et tjenestemonopol, delprivatisering og en global utvikling i tele-, internett- og datamarkedet.

Ifølge Teknisk Ukeblad uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg på et møte med studenter ved NTNU i februar 2012 at oppdrett av fisk ble sett på som ganske rart da han vokste opp. «Det ble ansett som noe sært. Marginalt. Fisk i bur, liksom. I dag er dette en kjempenæring». Og han la til: «Hadde noen sagt i 1990 at Televerket skulle bli noe av det mest profittgenererende vi kunne få til i dette landet, ville de blitt sett på som idioter».

Utsagnene taler for seg selv.

Etableringen av Statoil var etablering i et godt opparbeidet og lønnsomt marked som olje og gass. Etablering i et slikt marked kan ikke på noen måte sammenliknes med å etablere selskaper i næringer med både usikker lønnsomhet og ny teknologi. Statoil lot seg lære opp av de de store og allerede etablerte oljeselskapene som hadde monopol på store deler av den viktige teknologien og som hadde store kunnskaper om markedet. Risikoen ved denne etableringen var nesten fraværende.

Som en «siste krampetrekning» forsøkte Arbeiderpartiet seg igjen med aktivt og selektivt eierskap gjennom statlig etablering av vindusproduksjon i Årdal og ved å tilføre 5 milliarder til Aker Kverner Holding. Begge forsøkene endte, for å si det forsiktig, svære dårlig for oss skattebetalere. Vindusproduksjonen i Årdal gikk konkurs. Og staten gikk ut av Aker Kverner Holding med et antatt tap på ca 4,5 milliarder (E24).

Den åpenbare konklusjonen er at dagens, delvis statlig eide, industriselskap på ingen måte er oppstått som et resultat av et vellykket, aktivt statlig engasjement i enkeltnæringer og enkeltbedrifter. Dagens vellykkede form for statlig eierskap er i stor grad en konsekvens av flere svært mislykkede forsøk på aktivt statlig eierskap. Mest er dagens statseierskap et resultat av situasjonsbestemte og ofte tilfeldige forhold. Det er oppstått gjennom kostbare nedleggelser, omfattende omlegginger av statens eierskapspolitikk, delprivatiseringer og avskaffelse av selektive støttetiltak. I tillegg er det etablert en organisering og lovgiving som sikrer at staten har en «armlengdes» avstand til bedriftenes ledelse, og som dermed sikrer like og forutsigbare betingelser for alle aksjonærer. Med det sikres også at investorer har stor tillit til norske selskaper med stor statlig eierandel, og dermed sikres også at selskapenes verdisetting ikke skades.

Det tjener vi alle på.