Gå til sidens hovedinnhold

Arbeiderpartiet vil tukle med fiskekvotene – Det er dårlig nytt for kystsamfunnene

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I et intervju med Nationen, (Intervju med Cecilie Myrseth i Arbeiderpartiet) snakker førstekandidaten i Troms/Finnmark Arbeiderparti varmt for at det er en stor urettferdighet innenfor norske fiskerier. Den skal rettes opp med å øke kvotene for de minste fartøyene. En omfordeling vi skape «stor lykke» langs kysten, ved at en tar fra de større fiskebåtene og gi til de mindre mener enkelte. Men vil det bli slik? Sannsynligvis ikke. I et større bilde fanger fartøyene i kystflåten over 15 meter og andre havgående fartøy om lag 80 prosent av all norsk fisk. Den mindre flåten, fra 15 meter og nedover fanger om lag 20 prosent. Det meste av torskeartene fiskes i Nord-Norge. Tyngdepunktet for fangst av pelagiske arter er Vestlandet. Fordelingen mellom fartøygrupper og regioner har vært nokså stabil de siste 25 årene. Faktisk har kystfiskerne fått noe bedre vilkår, gjennom rekrutteringstiltak, ferskfiskbonus og muligheter til å overføre kvoter til et annet år ved behov.

Det er de større hav og kystfiske fartøyene som skaper grunnlag for helårlig drift i fiskeindustrien rundt i Norge. En fiskeindustrisom de mindre fartøyene er helt avhengig av. En omfordeling vil både svekke grunnlaget for industrien og for de større fiskefartøyene. En politikk for omfordeling er heller ikke i tråd med de ønskene fiskeriorganisasjonene selv har fremsatt de siste 25 årene. Fiskerne ønsker seg stabilitet i rammevilkårene, med mulighet til å tilpasse fiskeriene gjennom året.

25 år med enighet om rammevilkårene gir bedre rammebetingelser for et raskere grønt skifte i fiskeriene. Under radaren til de fleste på land, har eierne av de større fiskefartøyene i Norge transformert sin del av næringen fra å være subsidiert – til en næring med sosial, samfunnsmessig og økonomisk bærekraft. Verdiskapingen som legges igjen langs kysten hvert år fra de store kyst- og havgående fartøyene er 11,8 milliarder, ifølge administrerende direktør Audun Maråk, i organisasjonen Fiskebåt. Det tilsvarer i overkant av 2,5 millioner per sysselsatt om bord. Hele 71 lokalsamfunn mottar fisk verdt mer enn 20 millioner hvert år. 40 av disse samfunnene ligger i Nord-Norge. Bærekraften er god fordi at kvoter på ulike arter faktisk blir fisket opp og ved at andelen fersk fisk til markedene er høy. Også kystfiskerne i de mindre fartøyene har opplevd stor fremgang som følge av stabile rammevilkår og mulighet til å se fremover.

Stabile rammebetingelser skaper optimisme og satsing. For noen dager siden var det stor festivitas i bygda Halsa, ytterst i Meløy kommune i Nordland. Norges mest moderne fiskebåt i fartøygruppen «stor kyst», Meløyfjord, ble døpt. Et fartøy som skal fiske alt fra torsk og sei til makrell og sild, som ivaretar både fangstens verdi, gir fiskerne et trygt og godt arbeidsmiljø og store verdier til fellesskapet. Mange timer i testtanken for å finne best mulig skrog, gir lave utslipp til omgivelsene. Reder Egil Sørheim uttrykker likevel (Intervju Egil Sørheim) sin bekymring for rammebetingelsene. Og det ikke uten grunn. Han venter nemlig på levering av sitt neste nye tilskudd til flåten, det havgående fiskefartøyet Selvåg Senior, som får verdens mest moderne teknologi for LNG og hybrid fremdrift, skånsom behandling av fangst og svært effektivt skrog. Sørheim tenker nok nå på om de bruker nærmere 400 millioner kroner, bare for å oppleve usikkerhet både for rederi og ansatte.

Bærekraften i fiskeriene har ikke kommet av seg selv. Den positive utviklingen skyldes et uvanlig godt samarbeid mellom politikerne, forvaltningen og fiskebåteierne. Fundamentet er prinsippet om stabil fordeling av fiskerettigheter på tvers av gruppene i fiskeflåten. Grepet åpnet for at fiskebåtnæringen selv kunne ta det økonomiske ansvaret for den nødvendige reduksjonen i antall fartøy, vel vitende om at inntektsgrunnlaget besto. Rederne (både eierne av de store og de mindre fartøyene) har kunnetfokusere på å skaffe seg effektive, mer miljøvennlige fiskefartøy.

De som har vært skeptiske til måten fiskebåtnæringen har omstilt seg på har tatt feil om hva som kunne gå galt. Over tid viser tall fra Nærings og Fiskeridepartementet at fordeling av fiskerettigheter mellom regioner, mellom fartøygrupper, og ikke minst landsdeler, har holdt seg stabil. Flytting av kvoter ut av Nord-Norge har ikke skjedd slik enkelte fryktet. Kanskje ikke uventet siden det er en fordel å drive fiske fra et sted nær havområdet fisken lever i. Og det er gledelig at de mindre fartøyene under 15 meter øker andelen av verdien på det som fanges i Norge. Nord-Norges rolle har styrket seg i norske fiskerier, noe som reflekteres lite i debatten.

Norge er i starten på en grønn transformasjon i mange næringer. For de fleste er det nok nokså uventet at et av de beste eksemplene vi har så langt, kommer fra de norske fiskebåtrederne. Verdiskapingen legges igjen i kystkommunene, og det må den få fortsette med under forutsigbare rammevilkår, dersom Norge skal få mest mulig ut av vårt svømmende gull og sikre vår fremtidige velferd.

Kommentarer til denne saken