Sist fredag kom nyheten om at Arbeiderpartiet nå har oppnevnt sitt eget energiutvalg, under ledelse av Stavangers ordfører Kari Nessa Nordtun.

Utvalget skal arbeide parallelt med regjeringens energikommisjon og levere sin innstilling om partiets fremtidige energipolitikk til partiets landsmøte neste år. Det er fint – kunnskapsbaserte konsekvensutredninger er ingen dum ide – det har som kjent vært etterlyst i andre sammenhenger tidligere, uten at man da har vært villig til å gå med på det…

Det påfallende med dette utvalget er imidlertid at det kan fremstå som et rent bestillingsverk fra partiledelsen, der svarene er gitt på forhånd. Allerede før arbeidet har kommet i gang har nemlig utvalgslederen konklusjonene klare; hun sier klart ja til flere utenlandskabler og elektrifisering av sokkelen – som et ekko av partiets olje- og energiminister Terje Aasland. Også når det gjelder strømprisene er hun klinkende klar: Dypt urettferdig, sier hun om prisforskjellen mellom nord og sør. Vi er ett folk, ett land, det er klart vi må jobbe for å jevne ut strømprisen, sier hun til Aftenposten.

Reaksjonene fra nord har naturlig nok vært svært sterke – denne gang også fra Finnmark Arbeiderparti. Nå har riktignok nestleder Bjørnar Skjæran vært raskt ute for å ta avstand fra utvalgslederens uttalelser; kraftoverskuddet og kraftpotensialet i nord skal brukes til å utvikle Nord-Norge, lover han. La oss håpe han denne gang har politisk ryggdekning for sine forsikringer, men for å si det forsiktig; troverdigheten er nok alvorlig svekket etter hans egen og partiets pinlige faneflukt fra lovnadene om ilandføring av oljen fra Wisting-feltet til Veidnes i Nordkapp. Dessverre er det nok fortsatt grunn til å frykte at partiledelsen vil få det svaret de har ønsket seg, når utvalget skal legge frem sin innstilling.

Som vi har sett på meningsmålingene i det siste; velgerne flykter fra regjeringspartiene – ikke minst på grunn av denne pågående strømkrisen – mens Høyre paradoksalt nok fremstår som den store vinneren. Ganske så inkonsekvent og i beste fall naivt dersom man ønsker en forandring her; til Aftenposten uttalte Erna Solberg nylig at man «må kjøre på slik at flaskehalsene i de store kraftlinjene som overfører strøm fra nord til sør blir fjernet». I tillegg har deres oppskrift hele tiden i regjering med FrP vært å bygge enda flere utenlandskabler. De har dessuten foreslått privatisering av kablene, samt delprivatisering av Statkraft. Det ble heldigvis stoppet av daværende opposisjon.

Dette ønsker man naturlig nok ikke å snakke om nå. Bortsett fra et par spede forsøk på dobbeltkommunikasjon fra enkelte, har det vært bemerkelsesverdig stille fra Høyre i denne saken. Det skyldes naturligvis at man, som Ernas uttalelse med all tydelighet viser, egentlig er helt på linje med Arbeiderpartiet – men at man av rent partitaktiske grunner ser at det lureste i denne saken nok er å la Arbeiderpartiet grave sin egen grav, mens man selv bare sitter musestille og holder kjeft.

Helt som forventet fra Erna og Høyre, altså. Og nå kommer også lederen av Arbeiderpartiets energiutvalg med nøyaktig samme budskap. Som så mange ganger tidligere er de to dominerende partiene i Norge helt enige – også om energipolitikken. Et tankekors for alle som har levd i den tro at det i denne saken er forskjell på Høyre og dagens Arbeiderparti. Forfatteren Ole Asbjørn Ness har gitt en meget treffende beskrivelse av dette forholdet: «Å velge mellom Støre og Solberg er som å velge mellom rød og blå tannbørste, når det man behøver er en tannlege.»

Når det gjelder Arbeiderpartiet er troverdigheten og tilliten nå på et historisk lavmål – ikke minst i nord. For dem kan kanskje løsningen, i alle fall en god begynnelse, være å markere seg som et reelt alternativ til Erna og Høyre – og ikke som de senere år; altfor ofte opptre som et rent støttehjul sammen med dem i helt sentrale veivalg for landet.

For oss i Finnmark og Nord-Norge – og i store deler av landet for øvrig, våger jeg å påstå – vil det si et parti som i langt større grad evner å løfte blikket ut over hovedstaden og det sentrale østlandsområdet. En partiledelse som forstår at to tredeler av Norges befolkning faktisk lever og arbeider i distriktene – ofte noe nedlatende omtalt som «utkantene» – og svært gjerne vil fortsette med det dersom forholdene legges til rette.

Med andre ord: Et parti som forstår at landet er langt, det meste er nord – bokstavelig talt – og at begrepene distriktspolitikk og nordområdepolitikk må være noe langt mer enn festtaler, tomme fraser og uforpliktende løfter utgått på dato så snart et valg er over. Ellers er jeg redd fremtiden ser mørk ut for den en gang så stolte «ørnen» i norsk politikk.

Det vi aller minst har behov for nå, er et slags Arbeider-Høyre. Men det begynner å haste nå, mens man ennå er noenlunde flyvedyktig...