I Arendal for to og en halv måned siden været Arbeiderpartiets hovedstadsbaserte korps med rådgivere et stemningsskifte.

Den ene Oslo-avisene etter den andre hadde rullet ut terningkast seks for Jonas Gahr Støre. Han var statsmannen som i partilederdebatten endelig sluttet seg til kommentariatets narrativ.

Statsministeren ble hyllet for å ha distansert seg fra sneversynt egoisme og nasjonalisme i den hjemlige energidebatten.

Problemet var at ingen i Støres hoff hadde tenkt over hvordan dette ble oppfattet i et land med så mange kraftkrevende dalfører og fjordstrøk. Statsministeren lot til å være mer opptatt av energipriser i Tyskland enn i Norge.

Når statsbudsjettet ble lagt frem et par måneder senere ser Støre ut til å ha samme problem med både innhold og strategi. Alt har handlet om å hamre inn at det er tøffe tider foran oss. Og at vi må husholdere smart med pengene.

Men det har dukket opp for mange saker som ødelegger den store fortellingen for regjeringen. Ved nærmere ettersyn er heller ikke statsbudsjettet spesielt stramt.

Få hadde kunnet forutse at kriseøkonomi på norsk innebærer milliarder av kroner til gratis ferger dit ingen bor, skipstunnel gjennom et fjell ved Stad og flytting av en rullebane i Bodø.

Samtidig forsvinner tilskudd til matsentraler og omsorgsboliger i kommunene, det blir kutt til arbeidsløse, mens Forsvaret har fått mye mindre penger enn de trenger for å styrke beredskap og materiell.

Mangel på lederskap blir ganske brutalt blottlagt gjennom slike prioriteringer. Da stilles det også oppfølgingsspørsmål. De handler om evnen til å styre, om kunnskap om landet og om politisk kompetanse.

For Arbeiderpartiet handler det om at tilliten rakner i grunnfjellet, når man i flere saker samtidig bryter en historisk tradisjon preget av forutsigbarhet.

Forsøkene på tyngre skattlegging av formuer og næringer i distriktene er et symptom på dette. Det er rett medisin med grunnrente. Men det politiske forarbeidet er katastrofalt svakt. Og innretningen viser seg å være lite gjennomarbeidet.

Støre og Vedum har dermed blitt et radarpar som fikk kystfolk til å slå ring om rikingene sine. De har fått småfolk i nord til å demonstrere for den lokale Mack på Sirilund og mot fordelingspartiet Ap.

Det er nesten ikke til å tro hvordan Støre-regjeringen har vekket til live konflikten mellom sentrum og periferi, slik NRK-kommentator Tone Sofie Aglen peker på.

Til listen kan man legge til mangelen på storbypolitikk slik blant andre Tromsø nå brutalt får merke det, pluss ettergivenheten for Senterpartiets desperate reverseringer, og en skattepolitikk for lønnsmottakere som driver "lilla" sentrumsvelgere over til Høyre fra Arbeiderpartiet.

De med mer enn 750.000 kroner i inntekt, eller som har ambisjoner om å tjene over 750.000, ønskes selvfølgelig velkommen hos Erna Solberg.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det er et sunnhetstegn at velgerne går til et pragmatisk sentrumsparti som Høyre, og ikke til ytterfløyene med Rødt og Fremskrittspartiet.

Men når Mette Frederiksen vinner valg i Danmark med nesten 30 prosent oppslutning mens Støre stuper ned mot 15 prosent i Norge, bør spørsmålet i Arbeiderpartiet bli hva det en dansk sosialdemokratisk leder gjør rett, og Støre gjør galt. Jo, det er krevende å styre i harde tider. Men hvorfor er kriseledelse en suksess for Frederiksen og en fiasko for Støre?

Kanskje er noe av svaret at Frederiksen søker et rom i sentrum fordi det er der de fleste velgerne befinner seg, mens Støre-regjeringen tar store skritt langt til venstre der ganske få holder til.

Fredriksen har dessuten evnet å skape bred forståelse for krise og mobilisere folket for sitt prosjekt, i Norge er det motsatt.

Støre skinner på den utenrikspolitiske scenen, men oppleves som distansert og lite tilstede innenriks, når det er diplomaten og embedsmannen som spiller seg ut. I det danske søsterpartiet er det en folkelig kommunikator som bygger tillit jordet både i eget parti og i danskenes hverdagsliv.

I Ap trøster man seg med at det er lenge til valget - hele tre år. Partiet fortrenger at det bare er 10 måneder til neste valg. Og før det skjer vil mange av Arbeiderpartiets egne ordførere måtte stå overfor et personlig valg.

Skal de være lojale og gi fra seg makten til Høyre? Eller skal de våge å distansere seg fra Støres prosjekt, i et forsøk på å beholde makten i byen eller kommunen?

I Nord-Norge har man et uttrykk om en snorlaus jarstein. Altså en jarstein som faller rett til bunns når snøret ryker. Det er ikke lengre noen i Ap som vet hvor bunnen er. Bortsett fra at bunnen ikke er 18 prosent som er nivået på målingene de siste ukene.

Det beste Støre kan håpe på ser ut til å være at velgerne får respekt for ham, bare for at han er den som holder ut.