Gå til sidens hovedinnhold

Aps vekst og fall - og kystens ve og vel

Arbeiderpartiets nedtur nå har nok flere grunner, og sosialdemokratiet sliter i flere land. La meg likevel peke på at vekslende oppslutning om AP ofte har hatt fiskerne med eller mot seg på tidens skiftende bølger.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arbeiderpartiets ledelse (i Oslo sentrum) fikk ‘sjokk’ da partiet i 1903 fikk sine første representanter inn på Stortinget, og alle 3 var nordfra! Hva i all verden, hvorfor ingen ‘herfra’ hvor vi satset så?, var spørsmålet. Men ett svar var lett å se, en av de nyvalgte stortingsmenn var sogneprest Alfred Eriksen fra Karlsøy i Troms, stifteren av Nordlys. Han hadde agitert sterkt, både fra prekestolen og redaktørstolen, mot væreierveldet som fratok fiskerne inntekter ved å presse fiskeprisen ned med sitt ‘take-it-or leave it’ når fiskerne kom inn fra havet med sine fangster. Da var Arbeiderpartiets program mot kapitalmakta et kjærkomment budskap for fiskerbefolkninga i nord, med Karlsøypresten som agitator for AP. Fiskerne gjenkjente partiets retorikk for arbeiderklassen mot kapitalen og annekterte deres solidaritetsspråk med ord som «feskarbrør» i kamp for egen sak.

Tilslutninga til Arbeiderpartiet ble også aktualisert på tidlig trettitall etter verdensøkonomiens krakk i 1929. Nå lyktes fiskerne i sin kamp for Råfiskloven, den som sikra dem en minstepris for fisken når markedspriser og konjunkturer pekte ned. Da tok statsminister Nygaardsvold også et løft for fiskerne gjennom sitt program for modernisering av fiskeflåten med motoriserte og større fartøyer, de såkalte ‘Nygårdsvold-båtene’. Fra Møre til Grense Jakobselv fikk AP igjen økt oppslutning fra hele kysten med all sin avhengighet av fiskerne som lokalsamfunnets bærekraft. Troskapen varte og fortsatte i etterkrigstida med Einar Grhardsen som statsminister i 20 år gjennom ulike regjeringer.

Neste viktige begivenheter å nevne var EF-kampen på 70-tallet og EU-valget i 1994. Men nå med Arbeiderpartiet som taper for fiskernes mobilisering mot politisk sideskift. For hele kystbefolkninga stilte seg bak fiskernes kamp for å bevare fisken som norsk enerett mot Europas fiskeflåte. Arbiderpartiet hadde åpenbart undervurdert fiskernes sterke forankring kysten på langs. Etter dette fikk partiet et nedkjølt forhold til fiskerne og deres folk, mer på linje med den avstand til kysten nordpå som også andre partier har utvist. Men det viser også en énsidighet i den gamle alliansen mellom fiskerne og det statsbærende parti. Nemlig at den i mindre grad skyldtes Arbeiderpartiets proaktive engasjement for fiskerbefolkninga, og heller at fiskerne og kystboerne selv har forstått nytten av å søke støtte i partiets program, med sin oprinnelige retorikk mot kapitalen som de undertryktes fiende.

Dagens begredeligste målinger for AP siden Einar Gerhardsens lange statsministerperiode, faller på kysten nordpå sammen med at partiet de senere år har vist en distansert forståelse for kystens ve og vel. Ifølge fiskere ble APs svaksyn for kystbefolkningas interesse åpenbart da statsminister Jens Stoltenberg nærmest «satt på fanget» (som det er sagt) til Kjell Inge Røkke, da samme Kjell Inge røkta sine interesser politisk og i møte med statsministeren fikk støtte for sin plan om å overta mesteparten av landets trålkonsesjoner. Fisken fra disse trålerne som hadde skaffa norsk fiskeindustri råstoff, ble nå overlatt til Røkke og Nergård å fryses om bord og eksporteres til Kina. Slik ble fiskeindustrien fra fiskerinasjonen Norge plutselig outsourca til verdens største autoritære stormakt og tilbakefrakta derfra som fiskepinner og frosne filetpakker til norske butikker.

Dette skremte kystfiskerne og mesteparten av kystfolket fra Trøndelag til Kirkenes, som siden 70-tallet har kjempa mot Møre-rederne om hvilke andeler kystiskerne og havfiskerne skal få hente opp av vår alles felles fiskeressurs.

Arbeiderpartiets oppslutning fra fiskerne gjennom tidene kan valgforskerne si mer om. Men er det så at APs kystprofil er forsømt og fiskerne har tapt trua på AP for kystfolk flest, er det lett å fatte at et distrikts-engasjement på kysten nå tas ut til fordel for Senterpartiet. Det er iallefall fatalt for ethvert parti hvis kysten ikke estimeres for sin årlige fiske-eksportverdi på mer enn 100 milliarder. Og politisk virker det fortsatt like langt fra Oslo til landets rikeste fiskebanker som det er den lange veien fra Oslo til Nord-Norge.

Kommentarer til denne saken