Det faktum at Aps ledelse med partileder Jonas Gahr Støre i spissen ikke ønsker jernbaneutbygging i Nord-Norge er egentlig et logisk resultat av en tankegang som for det første begrenser jernbanen til et regionalt sørnorsk fenomen. Dernest at de rødgrønne vil melde Norge ut av det europeiske jernbanesamarbeidet, også kalt EUs 4. jernbanepakke.

Konsekvensene er at norsk – og nordnorsk – jernbane ikke vurderes som del av det europeiske jernbanenettet, som EU i dag har definert med Narvik som startsted og med Milano i Italia som foreløpig endestasjon i sør. Alt ligger til rette for at både Tromsø og Harstad kan kobles på et slikt nett som har topp prioritet i Europa, med den enorme betydning dette har for moderne klimanøytral transport til og fra Nord-Norges økonomisk sterkeste regioner. For ikke å snakke om et reiseliv der tog nå stormer frem.

Med til historien hører at Aps ledelse har erklært at får de regjeringsansvar så skal de bruke milliarder av kroner på å kaste ut av Norge de utenlandske jernbaneselskapene som har konsesjon på togdrift, bl.a. disse Sveriges jernbaneselskap SJ som har 10-års kontrakt om alt av jernbanetrafikk nord for Oslo til Bodø.

Det betyr enorme negative konsekvenser for den norsk-svenske jernbane-avtale. EU-landene Sverige og Finland blir jo ikke akkurat oppmuntret til å bidra til den aller viktigste jernbane-løsningen både for Nord-Norge og landet som helhet. Spesielt i Narvik bør man begynne å stille alvorlige spørsmål med det som skjer på jernbanefronten.

Det står faktisk om Ofotbanens fremtid – for tror noen at Sverige vil stille opp med sitt bidrag til et dobbeltspor og modernisering av Ofobanen med de holdninger som de rødgrønne inntar? Dette kan også meget lett ramme den livsviktige togtransporten fra Oslo på svenske skinner til Narvik, med over 70 prosent av alt vi trenger av næringsmidler og gods i nord og så opp mot 80–90 prosent av sjømaten til markedene!

Det er bare å slå fast at Gahr Støre under sine besøk i nord overhodet ikke snakker om jernbanen. Partiet lot seg liksom lokke på glattisen 20. april i flertallsvedtaket i Stortinget om byggestart på Nord-Norgebanen, bare for under behandlingen av Nasjonal Transportplan (NTP 2022 – 2033) 15. juni i Stortinget skrinla det hele.

Der stemte et samlet AP, inkludert Cecilie Myrseth fra AP i Troms sammen med ledelsen mot jernbanen! De potensielle regjeringskameratene SP og SV er også påfallende tause om jernbanen i valgkampen. Der i gården betyr nok regjeringskontorer mer enn jernbane-drømmeriene i Nord-Norge.

Vi vet heller intet om hvordan AP/SP/SV stiller seg til det eneste realistiske alternativet, regjeringen Erna Solbergs Konseptvalgsutredning (KVU) om all nordnorsk transport. Jeg for min del var i min tid sterkt kritisk til dette, men nå er det et rent lykketrekk at arbeidet ble satt i gang i fjor med mål om fullføring innen våren 2023.

Dermed har Nord-Norge fått et fantastisk forsprang på det helt sentrale arbeidet om å sikre at transport til og fra landsdelen kan skje på en klimanøytral måte med store reduksjoner allerede før 2030.

Det betinges av at KVU’en utvides til å omfatte de viktigste forutsetninger for klimanøytral transport tilpasset ikke minst de krav som våre europeiske naboer forutsetter må innfris for at norsk eksport av bl.a. sjømat, nemlig minst 55 prosent C02-reduksjon innen 2030 og 100 prosent innen 2050.

KVU’en er formet slik at klima allerede er en viktig faktor, bl.a. ved at elektriske fly inngår, men nå kan dette forsterkes ytterligere fordi Nord-Norge som få andre regioner i Norge og i Europa har de beste forutsetninger for å kunne produsere klimanøytralt drivstoff.

Dette er en utvikling som først nå skyter fart – men takket være den tidligere svært så omdiskuterte KVU’en er vi i en drømmeposisjon til å trekke landsdelens transport med oss inn i en klimanøytral fremtid.

Jernbanen er en sak der vi må samles tverrpolitisk. Det fortærende er således så sitte som jernbanetilhenger her hjemme og se at toget så å si går fra oss. Se på hva som skjer i Nord-Finland og Nord-Sverige. Våre nordiske naboregioner har vedtatt en storstilt plan om å knytte sammen jernbanenettet mellom de to land med særlig satsing på strekningen Luleå til Oulu. I høst skal prosjektet opp i den svenske og finske nasjonalsamling.

Det skal bygges ut en moderne elektrisk jernbane for opp mot 250 km/t hastighet i en svensk/finsk region med ca. 500.000 innbyggere. Reisetiden til hovedstedene halveres – og de nordlige delene av våre naboland kan dermed innfri sin andel av klimaforpliktelsene. I analyse etter analyse klarlegges hva dette vil føre til av vekst i næringslivet, og verdien av felles arbeidsmarkeder og utvidede bysentra. Selvsagt koster dette mye – men det er ikke en eneste seriøs svensk eller finsk politiker som ikke innser at dette er satsing av den aller største verdi i et samfunnsøkonomisk regnskap.

Planen er mottatt med jubel av EU-kommisjonen – som går inn for massiv støtte til en slik utbygging, bl.a. fordi EU har en svært offensiv strategi om utvikling mot de arktiske områder. Ved ikke å delta i et tett samarbeid med våre nærmeste naboer, bidrar de rødgrønne til en stagnasjon her nord, fordi transport over grensene betyr mye mer for oss enn i et Sør-Norge der få forstår hva grensekryssende jernbane virkelig betyr.

Ikke for intet er 2021 «Jernbanens år» i EU. Nå blomstrer ideene om togtransport og endelig er nattogene kommet tilbake, med en komfort og et tilbud til brukerne som gjør reisen i seg selv til et mål og ikke kun en «transportetappe». De viktigste delene av EUs 4. jernbane-pakke er da også å bygge ut tverrnasjonale tog, bedre godsflyt, felles billett- og reise-systemer og å sikre passasjerenes rettigheter.

Mener de rødgrønne at vi i nord virkelig skal avfinne oss med å sitte i en transport-utkant og så kanskje bruke sykkel for å komme oss til Kiruna eller Kolari der naboenes moderne tog venter?