Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
De fleste dagene går ting lett og bekymringsløst videre. Og det vil man hige etter hele tiden. Noen ganger støter samfunnet likevel opp mot nødvendige avgjørelser som ikke alle vil gå god for, men som det likevel må besluttes om. De samfunn som fratas et internt ansvar om nødvendige, men også upopulære beslutninger, vil neppe ha noen fremtid som et livskraftig samfunn.
Samene som folk er i en situasjon, hvor de ikke har noe avgjørende ansvar for behovene i eget samfunn. Det er de norske politiske og juridiske forhold og beslutninger som avgjør hvordan de enkelte behovene overfor samene skal løses og hvordan samfunnsutviklingen i de "samiske områdene" skal skje. Det er dette vi må endre på.
Sohpar hevder det samiske samfunnets eiendomsrett til sine tradisjonelle områder. Det er det samiske folkets felles eierrett, som er lovfestet som urfolksrettighet. Den rettsavklaringen som i dag er i gang er konstruert på en slik måte at det skal splitte opp det samiske fellesskapet som folk og etablere adskilte eiendomsgrupper, hvis de norske domstolene da ikke finner på å gi også alle «de andre» et likeverdig medeierforhold ved Fefo. Det kan godt skje, slik som f eks Nesseby og andre områder allerede er definert som.
Etter hva jeg forstår, så bruker man det juridiske grunnlaget i urfolksretten til å spikre fast et politisk kompromiss, som i seg selv var og er i strid med urfolksretten.
I det tilfellet at urfolk ikke får beholde eiendomsretten til sine områder, så klarer de heller ikke å reetablere eller videreføre et eget og selvstendig samfunnsansvar. Når man ikke står internt ansvarlig for nødvendige, men kan hende upopulære avgjørelser, så må motstanden uttrykkes overfor de ansvarlige utenfor eget samfunn. Det har i samisk sammenheng skjedd ved ulike demonstrasjoner, gjerne ved unge samer, mot norske beslutningstakere i Oslo.
Sohpar vil hevde at samenes eiendomsrett til de egne områdene skal anerkjennes. Her skal Sohpar få organisere et samfunnsansvar, som gir et geografisk tilknyttet mandat. Det kan utfylle det politiske arbeidet Sametinget står for. I Sohpar sin grunntanke skal de områdene som defineres som samiske områder, ha som målsetting å bygge på den samiske kulturen, samisk språk, samiske næringer med videre.
Alle de som bor i disse områdene skal bli likeverdige deltakere for de målsettingene ved å få den nødvendige integreringen i det samiske samfunnet. Nordmenn og andre vil etter hvert lære seg samisk og bli med i samfunnet på alle plan. De lovvedtatte målsettingene kan ikke overses, slik at de andres deltakelse kan bare bli positiv for målsettingene i urfolksområdene. De som integreres blir med det å regne som «samer»; men urfolkene må bestemme om hvor stor innvandring som til enhver tid kan skje, hvor lenge den enkelte må bo før alle rettigheter som «same» tilegnes og hvordan integreringen ellers tilrettelegges.
Med det geografiske mandatet urfolk skal ha, så må deres eget samfunn ta ansvar også når tiltak eventuelt går utover enkelte næringer eller avgrensete områder. Da har det ingen hensikt å reise til Oslo for å demonstrere. Det må må skje innad overfor de reelle beslutningstakere. Så lenge disse bare finnes i Oslo, så vil rette adresse for å vise motstand være der!