Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
25. desember ble nyhetskanalen OVD-Info blokkert av det russiske medieovervåkingsorganet Roskomnadzor. Deretter ble organisasjonen Memorial vedtatt nedlagt av russisk Høyesterett. Dagen før fikk historikeren Jurij Dmitrijev i Petrozavodsk forlenget fengselsstraff fra 13 til 15 år.
Anklagene er absurde. Dmitrijev er dømt for barnepornografi og oppbevaring av våpen, til tross for at rettsekspertisen allerede i 2017 avviste tiltalen. Anklagen mot Memorial er at de har unnlatt å merke sine aktiviteter med «utenlandsk agent» slik myndighetene har pålagt dem, men i dommen som ble lest opp, kom andre anklager fram. Memorial skaper ifølge Høyesterett et løgnaktig bilde av Sovjetunionen som en terrorstat, og fremmer kritikk mot statlige organer. Moskvas påtalemyndighet har til og med påstått at fraværet av merkingen «utenlandsk agent» kan medføre at russiske borgere «blir deprimerte».
Det er naturligvis Memorials arbeid som skal rammes. Dmitrijev har på vegne av Memorial gjort et viktig arbeid med kartlegging av ofre for Stalin-tidens terror i Karelen, en republikk der KGB-sjefen Jurij Andropov gjorde sin karriere i sovjettiden. Siden 2011 har Memorial ført et register over politiske fanger i Russland, og det er per 2021 registrert mer enn 420 navn i deres database.
Parallelt med aksjonen mot Memorial har det blitt gjennomført arrestasjoner og bøtelegginger over hele Russland av støttespillere til opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Dette har foregått også i Norges nærmeste russiske naboregioner, Murmansk og Arkhangelsk. De to siste dagene har president Putin signert en ny lov som gir økte fullmakter til blokkering av det myndighetene anser som uønsket informasjon, samt fremmet et nytt lovforslag som gjør det mulig å frata russere statsborgerskap «for alvorlige forbrytelser».
Et mønster
Utviklingen er del av et mønster med økende statlige innstramminger overfor det russiske sivilsamfunnet gjennom det siste tiåret. Fredsprisvinner Dmitrij Muratov pekte i sin Nobel-tale tidligere i desember på at en strøm av samfunnsengasjerte russere nå presses til å forlate sitt hjemland fordi de trues av myndighetene. Muratov sammenlignet hjerneflukten vi ser fra Russland i 2021 med situasjonen i den unge Sovjetstaten for hundre år siden.
Angrepene på det russiske sivilsamfunnet foregår i all hovedsak gjennom rettsvesenet. Siden 2012 er det gjennomført store endringer av lovverket, for å skape inntrykk av at Russland har «indre fiender». 1. juni i år vedtok den russiske Dumaen endringer i Utdanningsloven. Ifølge det russiske Ministeriet for forskning og høyere utdanning ble dette gjort for å beskytte utdanningsprogram ved russiske universiteter mot uønsket vestlig påvirkning og spredning av budskap som kan skape disharmoni i det russiske samfunnet. Loven omfatter det man kaller for «opplysningsaktiviteter» og er utformet med brede formuleringer. Kritikere har pekt på at den kan brukes til å ramme i prinsippet all slags kommunikasjon i Russland, ikke bare utdanningsprogram.
Endringene i utdanningsloven har skapt uro i russiske akademiske miljø fordi den kommer på toppen av en mer intensiv bruk gjennom 2021 av den såkalte loven om utenlandske agenter, som åpner for at russiske myndigheter kan bøtelegge, sensurere og stenge ned organisasjoner som samarbeider med og mottar finansiering fra utlandet. Loven ble vedtatt allerede i 2012, men er i år utvidet slik at den også kan brukes mot enkeltpersoner. På årets siste dag er 111 organisasjoner og personer oppført på listen over utenlandske agenter. 94 av disse har blitt lagt til listen i 2021.
Vi ser nå at universitetsansatte frykter at loven om utenlandske agenter og endringene i utdanningsloven skal brukes sammen til å sanksjonere også deres samfunnssektor. Felles for lovene er at de er rettet mot utenlandsk innflytelse, de begrenser hva man kan uttale i russisk offentlighet, og de har brede formuleringer som gjør det svært vanskelig å forutsi hvem som vil bli rammet. Lovene har slik en avskrekkende effekt og fører til selvsensur i det russiske samfunnet, bare i kraft av å være vedtatt.
Skremmende utvikling
Det er en skremmende utvikling langs grensa mellom Russland og Ukraina, men den innenrikspolitiske utviklingen i Russland er minst like skremmende. Dette er et krevende felt å rapportere om, både fordi det forutsetter gode kunnskaper om det russiske samfunnet og fordi det er politisk kontroversielt, også sett fra Norge. I vår norske offentlighet er det nettavisa The Independent Barents Observer i Kirkenes som dekker den foruroligende innenrikspolitiske utviklingen i Russland på mest systematisk vis. Avisa publiserer på engelsk og russisk, og gjør slik en svært viktig jobb med å informere også russisk offentlighet. Deres kritiske dekning førte til at Roskomnadzor for to år siden blokkerte nettavisa i et forsøk på å hindre tilgang for russiske lesere.
Paradoksalt nok arbeider The Independent Barents Observer i motbakke også i Norge. I 2015 valgte redaksjonen å fristille seg fra Barentssekretariatet og dets styre, som ikke ville tillate at avisa fulgte redaktørplakaten og publiserte kritiske artikler om utviklingen i Russland. Dette kunne ifølge styret i Barentssekretariatet skade Barentssamarbeidet. Etter 2015 har redaksjonen måttet klare seg på svært begrensede økonomiske midler, samtidig som Barentssekretariatets styre nekter redaksjonen tilgang til avisas arkiv fra årene 2008-2015. Vi har sammen med russlandsforskere i Norge, Sverige og Finland i flere runder overfor styret pekt på at redaksjonen i The Independent Barents Observer må få overta arkivet, ikke minst fordi de via sin nettside og tilknyttede sosiale media tilbyr artikler til russiske lesere. Avisa holder ytringsfriheten svært høyt, og samarbeider som eneste norske medium med flere av de etter hvert få gjenværende uavhengige media i Russland, som Dmitrij Muratovs Novaja Gazeta og The Moscow Times.
Det vil framstå som absurd hvis Barentssekretariatet framover fortsetter å holde avisas viktige arkiv borte fra den russiske offentligheten. Tiden vi er inne i trenger mer uavhengig journalistikk i grenselandet til Russland, ikke mindre. Kan styret i Barentssekretariatet og norsk offentlighet forøvrig sitte stille og se på dette uten på utvetydig vis å gi sin støtte til redaksjonen?