Politiets sikkerhetstjeneste (PST) forteller nå for første gang om problemene de har med å jobbe i Finnmark.

Spørsmålet er hva man finner når man leter etter forklaringen på at så mange virker mer skeptiske til norsk enn russisk handlingsmåte i et område som også er geopolitisk sentrum.

Svaret er at det har bygd seg opp over tid. Og at grunnmuren er reist av maktmennesker med stor innflytelse på lokal meningsdannelse.

Både stortingsrepresentantene Geir Iversen (Sp), Kirsti Bergstø (SV) og Runar Sjåstad (Ap) fra Finnmark, og daglig leder i Barentssektratariatet, Lars Georg Fordal, er blant de som har uttrykt sterk skepsis til norsk etterretningsvirksomhet i grenseområdene.

Og bare 14 dager før det russiske overfallet på Ukraina i år ble en skarp advarsel fremsatt fra et annet hold.

Den kom fra Guro Brandshaug, lederen av Orinor i Kirkenes, som jobber med næringssamarbeid over grensen.

Til NRK sa hun at norsk etterretning kan forhindre folk på hver side av den russiske grensen i nord fra å bygge tillit til hverandre. Budskapet var at den militære e-tjenesten er et hinder for godt naboskap og lav spenning.

Ingen av kritikerne i Finnmark har tatt med en liten setning om den massive russisk etterretningen i grenseregionen. Om hvordan FSB systematisk har motarbeidet mellomfolkelig samarbeid. Eller herjet med norsk næringsliv som har forsøkt å etablere seg i Russland.

Og hvordan Russland har iverksatt ondsinnede cyberangrep mot demokratiske norske institusjoner, inkludert mediehus og Stortinget. Og at det nettopp er denne ulovlige aktiviteten rettet mot Norge som PST har som sin hovedoppgave og avdekke og forhindre. Derfor er det så viktig med kontinuerlig dialog mellom politi og befolkning i grenseregionen.

Så er det selvfølgelig lett å være høy og mørk om Russland nå. Men mange har jo tatt grunnleggende feil om situasjonen, nå som fasiten foreligger på slagmarken øst i Ukraina.

For mye av fortellingen om Russland i nord har blitt rammet inn i en fortelling om frigjøring under 2.verdenskrig og blomstrende vennskap. Mens man har sett vekk i møtet med aggressiv nasjonalisme og alle faresignalene på veien mot diktaturet.

Selv bommet jeg stygt da jeg tok til orde for å invitere Putin til frigjøringsjubileet i 2019. Foranledningen var et massivt krav fra Finnmark fylkeskommune og Sør-Varanger kommune. De forlangte at den russiske presidenten burde stå side om side med Kong Harald i Kirkenes.

Det var gode grunner til at dette måtte forhindres, slik utenriksministeren og forsvarsministeren insisterte på. Sett i ettertid bør alle være glade for at utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke Jenssen holdt hodene kalde. Og at de gjorde det uten å nedvurdere Sovjetarmeens innsats i Finnmark i 1944.

De pekte på Putins okkupasjon og grove folkerettsbrudd på Krim. Begge hadde grunnleggende rett, mens kritikerne tok feil. Likevel ble saken en sjelden triumf for russiske informasjonskrigere. Som kunne spinne videre på konflikt mellom grensefolket i nord og den norske hovedstaden i sør.

Fra nord fikk Eriksen Søreide mye kjeft da hun i 2014 sa at vårt forhold til Russland er varig endret. Det burde hun ikke fått. Høyres utenrikspolitiker har vist en fasthet i sine vurderinger av Russland som både har vært riktig og nødvendig.

Samtidig er det et paradoks her. Norske myndigheter har vært ettergivende i forhold til det dominerende narrativet om Russland som har blitt etablert i nord. Det skyldes trolig et velment ønske om å trå varsomt i følsomt terreng der sentrum-periferi er politisk drivstoff.

Men langsomt har det bygd seg opp en forventning om at Norge kan og bør holde seg med en egen utenrikspolitisk variant i nord, og en annen for resten av landet.

På samme tid har man i Øst-Finnmark arbeidet for å gjøre Putin-regimet til en hjørnesteinsbedrift for næringslivet. Det har vært en ensidig og risikabel strategi, men den har tross alt vært understøttet av nasjonale myndigheter i Oslo.

Når PST nå letter på sløret om sine arbeidsvilkår i Finnmark, kan det sees på som en vennlig rettledning. Og den er betimelig fordi de hemmelige tjenestene har et oppdrag som er avhengig av aksept. Det handler om å beskytte norske interesser. Og å avdekke trusler mot norsk statssikkerhet.

Dette er en verkebyll i nord. En grensebefolkning på et annet lands territorium som vender seg mot sine egne hemmelige tjenester, vil være et drømmescenario for diktaturet i Moskva. Stor mer kan ikke Putin be om i arbeidet med å undergrave de liberale demokratiene og alle våre friheter.