Gå til sidens hovedinnhold

Åndseliten - en trussel for samisk kultur?

Hva vil skje med posisjonen til det samiske, dersom samisk kultur fortsatt skal være kun for de innvidde?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I et innlegg på Nordnorsk debatt mandag skrev Runar Myrnes Balto og Henrik Olsen, toppkandidater for Norske Samers Riksforbund ved Sametingsvalget, at et Samisk hus i Tromsø er kommet nærmere realisering. Jeg reagerer når de skriver at «selv om eierskapet blir offentlig, så skal vi huske at huset skal være for alle oss samer som bor i og rundt Tromsø».

Ikke for noen andre altså?

Når jeg ikke betrakter uttalelsen som et «feilskjær», er det fordi den ikke synes å være en enkeltstående hendelse. NRK formidlet i juli historien om Sunniva Juhls fra Kautokeino. Hun vil gjerne stemme ved høstens sametingsvalg, men Sametinget mener «hun ikke passer inn i valgmanntallet». 49-åringen har ifølge NRK bodd hele livet i et samisk område, har samisktalende barn og driver en av de viktigste kulturinstitusjonene i Kautokeino (Juhls Silver Gallery).

Selv ble jeg for et par uker siden møtt av ei låst dør og oppslag på døra til Sametingsbygningen, der det sto at man ikke hadde omvisning i sommer på grunn av pandemien. Det var heller ikke mulig å be om å få se seg om på egen hånd, siden der ikke var noen å spørre. RiddoDuottar Museet var til sammenligning åpent i likhet med kommersielle Sápmi park.

Karasjok er relativt utilgjengelig for mange. Det er om sommeren nordmenn flest (inkludert samer) ferdes rundt i eget land. Da oppleves det arrogant at Sametingsbygningen er stengt.

Vi har her tre selvstendige hendelser der en elite tydeligvis ønsker å markere «hit men ikke lenger».

Den 376 km lange strekningen over vidda gjennom de samiske kjerneområdene fra Alta om Masi, Suossjavri, Jergul, Karasjok og Levajok til Tana Bru ga god anledning til å la tankene spinne til akkompagnement fra samisk musikk. Da vi etter 9 timer i bilen nådde Karasjok opplevde vi at bygda er blitt svært lik andre norske tettsteder. Lite minnet om at man befant seg i hjertet av «Sameland», Sápmi. Noen vil si at fornorskingspolitikken har vært vellykket.

Tall fra SSB overrasker like fullt en uinnvidd. For alle de tre kommunene på Finnmarksvidda; Porsanger, Karasjok og Kautokeino har, i motsetning til de aller fleste distriktskommuner her nord, hatt jevn vekst i folketallet siden 1950. At kommunene har holdt stand også de siste 20-30 årene har vel ikke minst sammenheng med at de ikke gjør seg bort på utdanningsstatistikken sammenlignet med byer som f.eks. Alta og Tromsø.

Når Karasjok er såpass robust, er det overraskende for meg at sametingspolitikerne holder stø kurs for å få på plass et Samisk hus, et kraftsentrum, i Tromsø. Hvorfor ikke heller i Karasjok?

Når vi vet at samisk kultur over så lang tid har vært under press, er det overraskende at ikke Sametingets etablering i Karasjok i 1989 synes å ha gitt mer tilbake lokalt som kunne bidra til å skape interesse for samiske forhold og «Vidda» både blant samer og ikke-samer. De samiske samlinger kom på plass allerede i 1972 og mottar formodentlig støtte fra Sametinget. Utover det synes Sametinget å ha overlatt ansvaret for all «kunnskapsformidling» lokalt til Scandickjeden, som på sin side synes å ha tatt lett på «oppgaven».

Jeg mener at Sametinget for lengst burde tatt initiativ til å få på plass et attraktivt overnattingstilbud med en god restaurant med fokus på samiske mattradisjoner i Karasjok, enten tilknyttet Sametingsbygningen eller museet. Et sted samisk og annen ungdom kunne søke til for å jobbe/ hospitere for kortere eller lengre tid og som vi alle kunne besøke for gode opplevelser. Det ville hatt stor betydning for å skape stolthet for samisk kultur og historie blant nordmenn generelt. Det ville bidra til å trekke besøkende til Karasjok slik Juhls Silver Gallery (som har vært av uvurderlig betydning for bevaring og utvikling av samisk kunsthåndverk) har trukket turister til Kautokeino.

Når det samiske er nærmest usynlig for besøkende i Karasjok som ellers rundt om i Troms og Finnmark utover det at man hører samisk språk (i Indre Finnmark), ser rein langs veien og ser stedsnavn på samisk, blir innholdet i det samiske kulturbegrepet ganske hult. På sikt vil det neppe være en vei å gå for Sametinget å fortsette å i hovedsak fokusere på samarbeid med andre urfolk verden over og fordeling av tilskudd. Hvis ikke Sametinget hever ambisjonsnivået, vil det også lett kunne stilles spørsmål ved selve Sametingets eksistensberettigelse.

Mitt besøk i Karasjok fikk meg til å tenke på et innlegg Kjell Ballari hadde på Nordnorsk Debatt 21. april. Han skrev blant annet at «markering av statstilhørigheten var det viktigste for mange (samer) i tidligere generasjoner der det samiske ofte var en selvfølgelig del av dagliglivet. I dag er det motsatt. Den etnisk/kulturelle egenarten er blitt mindre synlig, men samtidig mer påkrevet å markere med ytre effekter, fordi livet som vanlig norsk borger er blitt en selvfølgelig, triviell hverdagsrealitet».

Ballari skrev også at «man kan spørre om et (...) ensidig fokus på etnisk identitet fører til at bare det ytre markeres og forårsaker en kulturforflatning (...). Ballari presiserer i sitt innlegg at han selv ikke har noen sterke meninger om dette.

Selv stiller jeg imidlertid spørsmålet om hva som på litt sikt vil skje med posisjonen til det samiske, dersom samisk kultur fortsatt skal være kun for de innvidde og begrenses til å vise fram kofta og finne fram flagget på Samefolkets dag og ved dåp og bryllup.

Kommentarer til denne saken