«Omtrent alt er jo galt». Odd Handegård sparer ikke på kruttet i innlegget «Enoksens mange misforståelser» på Nordnorsk Debatt 23. juni.

Handegård meiner å ha funnet alternativene til vindkraft: Energieffektivisering av bygg og oppgradering av eksisterende vasskraftanlegg. Dette skal angivelig gi oss henholdsvis 40 og 30 TWh ny kraft.

Her tar Handegård feil så det holder.

Energieffektivisering

Det teoretiske potensialet for energieffektivisering i bygg er stort. Det teknisk-økonomiske potensialet er vesentlig mindre. Praksis etter fleire tiår har dokumentert at det heller ikke har vært mulig å realisere dette mindre potensialet. I tillegg har det vist seg at det som er spart inn av kostnader gjennom energieffektiviseringstiltak i boliger, ofte er tatt ut ved å øke temperaturen innomhus – en såkalt «rebound-effekt». Endelig har befolkningsvekst og færre personer per bolig gitt økt energiforbruk.

I sum har dette medført at forbruket av strøm til drift av boliger og næringsbygg ikke har blitt redusert.

I 2009 var forbruket 63 TWh. I 2016 var det 65 TWh. For 2021 ble forbruket antatt å være 66 TWh.

I NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyse 2021-2040 fra oktober i fjor er det antatt at strømforbruket vil bli redusert til 65 TWh i 2025, til 62 TWh i 2030 og 60 TWh i 2040. Dette som resultat av energieffektivisering og varmere klima. I denne analysen har NVE ikke tatt hensyn til ovennevnte rebound-effekt.

Det er mildt sagt et lite hav av forskjell mellom de 40 TWh som Handegård viser til og NVEs 6 TWh i 2040.

Opprusting av vasskraftanlegg

I løpet av de siste 20 åra har om lag halvparten av våre eksisterende vasskraftanlegg gjennomgått reinvesteringer og opprustings- og utvidelsesprosjekter. Det har gitt en økt produksjon på 5 TWh (NVEs faktaark 6/2020). I dette tallet inngår også konsesjonspliktige utvidelser av kraftverk, eksempelvis overføring av nye nedbørsfelt til gamle magasiner – med tilhørende nye naturinngrep.

I NVEs kraftmarkedsanalyse fra 2021 er det antatt at reine opprustingstiltak vil kunne gi en økt produksjon på 3 TWh i 2040.

Utvidelser av eksisterende anlegg og nye vasskraftanlegg vil ifølge NVE kunne gi 5 TWh i 2040.

NVE antar også at produksjonen ved eksisterende anlegg vil kunne bli redusert med 1 TWh som følge av skjerpa vilkår ved fornyelse av gamle konsesjoner.

Totalt vil dette gi ei netto økning på 7 TWh. Det er et stykke unna de 30 TWh som Handegård opererer med. Og med på kjøpet får vi da nye naturinngrep. Hvorfor slike inngrep skulle være OK for vasskraft, men ikke for vindkraft, er for øvrig et av de mange mysteriene som verken Handegård eller andre vindkraftmotstandere har vært i stand til å forklare.

Lønnsomheten i vindkraft

Lønnsomheten for ei næring eller et investeringsprosjekt måles ved å sammenholde inntekter og kostnader. Overstiger inntektene kostnadene, er næringa/prosjektet lønnsomt.

Inntektene bestemmes i hovedsak gjennom de priser som dannes i markedet. Det vil derfor være kostnadene for de ulike måtene å produsere kraft på, som avgjør lønnsomheten. Spørsmålet er hvem som klarer å produsere billigst.

For kraftproduksjon er kostnaden over levetida – LCOE – et sentralt begrep. NVEs siste oppdatering for LCOE for ulike teknologier viser at vindkraft på land hadde lavest kostnad i 2021: 29,94 øre per kWh. Som nr 2 kom vasskraft med 34,83 øre for anlegg under 10 MW og 39,17 øre for anlegg over 10 MW.

NVE har i tillegg estimert kostnadene i 2030. Også her kommer vindkraft på land best ut med 22,15 øre per kWh. Billigste vasskraft har samme kostnad som i 2021 – 34,83 øre.

Med slike lave kostnader for vindkraft, er det ingen tvil om at vindkraft er og vil være lønnsomt. Og denne lønnsomheta er ikke – som Handegård later til å tro – et resultat av at vindkraft er undergitt en lempeligere beskatning enn store vasskraftanlegg. Det handler kort og godt om at kostnadene for vindkraftproduksjon over tid har blitt sterkt redusert.

Tida er forbi da vindkraft var avhengig av subsidier. Vindkraft står fjellstøtt på egne økonomiske bein. Dette i motsetning til mange andre næringer, herunder ei næring har til disposisjon 40 % av landets areal og som ved enhver korsveg prøver å hindre utbygginger – være seg veger, kraftledninger, vindkraft eller Nord-Norgebane.

Eksport

Handegård meiner det er latterlig å eksportere kraft til land som har lagt ned egen kjernekraft. Det er ikke meir latterlig å eksportere kraft enn andre råvarer, f.eks. olje, gass, fisk og trelast.

Kraftproduksjonen i Norge varierer fra år til år. Og i løpet av året. Noen år og i noen deler av året er vi avhengig av å importere kraft fra andre land. I andre år og deler av året har vi meir kraft enn vi trenger. Da eksporterer vi. Det er lurt. For uten slik kraftutveksling gjennom mellomlandskabler måtte vi ha bygd ut en langt større produksjonskapasitet enn nødvendig. Det ville ha kosta oss dyrt. Både økonomisk. Og gjennom naturinngrep.

I tillegg er det både god klimapolitikk og solidarisk å bidra til at land uten vår gode tilgang på vasskraft og gunstige forhold for vindkraft på land får levert kraft fra Norge. Ikke minst er det viktig å vise solidaritet med andre land i Europa i dagens situasjon hvor mange land prøver å frigjøre seg fra sin avhengighet av russiske gassleveranser. Det er samtidig ei viktig støtte til frihetskampen som Ukraina fører.

Om slik solidaritet i en periode skulle gi oss i Norge høyere strømpriser, så vil jeg tru at de fleste i Norge vil synes det er verdt å betale prisen. Så får heller medlemmene i Motvind fortsette å beskue sin egen navle.