Mens privatjetflyene lander og letter under årets klimakonferanse i Glaskow, UK, så gjør man seg jo noen tanker. Først og fremst over at de største forurenserne rett og slett lar være å delta på konferansen. Så kan man hoderystende reflektere over privatflyene. Men da må man også ta inn over seg at vi fortsatt lever i «nå-situasjonen». Ingen spesifikke reduksjoner er vedtatt for noe som helst, og da er det vel greit å benytte seg av privatfly for de som har det travelt?

Mye er blitt sagt og skrevet om temaet klimakrise, også i norsk media. Fra «luftige» framtidsvyer om å leve av «noe annet» til de mere seriøse vurderinger om hvordan og hvor fort man skal gå fram.

Her har jeg festet meg ved innlegget til Anne-Lise Mortensen, Nordlys 2/11 2021, «Fortsatt økonomisk vekst forsterker både natur- og klimakrisen.» Så langt kan jeg være enig i dette. Dersom overgangen til dette «Grønne skiftet» skal gå så noenlunde smertefritt, så må man først «finne opp» et økonomisk system som takler resesjon/økonomisk tilbakegang.

Ifølge dagens system så fører resesjon til panikk på Børsene og fall i konjunkturer. Alt dreier seg i dag om vekst, vekst og stadig vekst.

Så klimaforkjemperne og Grønt-skifte-entusiastene må «føde» en ny John Maynard Keynes, som kan forklare økonomisk og forståelig at resesjon og minsket forbruk er det «lønnsomme» på lang sikt. (Økonomen J. M. Keynes-ses teorier la grunnlaget for mye av den moderne makroøkonomi i tiden etter Første Verdenskrig.)

Dagens «Klima-Miljø-Grønt-skifte» er en blanding av politikk og religion, av og til ispedd en viss fanatisme. Det er mulig mitt gamle hode spiller meg et puss, men av og til når jeg ser Lan Marie Berg utfolde seg politisk, så forandrer hennes ungpikeansikt seg til å bli et bilde av Lenin. Det samme med Greta Thunberg. Selv om denne ungjenta ikke bruker briller, så får jeg inn et bilde av Trotskij når hun agiterer på sitt mest aggressive. Damene får ha meg unnskyldt for sammenlikningene, men spørsmålet ligger latent: Vil det grønne skiftet skje med eller mot folkets vilje? Vil det tvinge seg fram, eller vil det tvinges fram?

At jeg her sammenlikner opprettelsen av Sovjetunionen med en gjennomføring av Det Grønne Skiftet, vil jeg begrunne med at dette neppe kan gjennomføres uten en viss tvang. Du avvikler ikke dagens økonomiske system og erstatter det med «noe annet», uten at det medfører store omstillinger for nasjoner og enkeltpersoner. Omstillingen av et gammeldags og tsar-ledet landbrukssamfunn i Russland, til en industriell og statsledet Sovjetunion, gikk ikke på skinner – for å si det mildt. Det som «gikk på skinner» var motstanderne, på vei til sine respektive tvangsarbeidsleire i Sibir.

Det vandrer dessuten to «elefanter» rundt i «klimakrise-rommet» som ingen ønsker å ha noe å gjøre med, hverken Anne-Lise Mortensen eller andre debattanter. Den ene heter Overbefolkning. Verdens befolkning nærmer seg ni milliarder mennesker og er en naturkraft ved sin blotte eksistens. De trenger mat, klær, husvære og helst en jobb. Mye energi går med til bare dette. Den andre «elefanten» heter da også Energi. De fleste er vel innerst inne enig om at bare atomkraftverk rundt i hele verden kan løse verdens energikrise, både på kort og lang sikt. Særlig nå da vi har det ikke fult så farlige brennstoffet thorium. Debatten her til lands vil fortsatt dreie seg om hvor mye norsk natur som må raseres med vindturbiner, for at folk i Mellom-Europa skal ha rimelig elektrisk kraft.