“Musea våre er uttrykk for utviklinga av eit samfunn, sjølvkjensla i ein nasjon, standarden for ytringsfridom og demokrati i ein fellesskap.”

Dette er innledende setning i oppsummeringa av regjeringens Museumsmelding som kom i vår.

Den har jeg sannelig grublet mye på gjennom en mengde samtaler om Nordnorsk Kunstmuseum i en ukes tid.

At det siste halvannet året har vært dramatisk for museet er en underdrivelse. En dramatisk oppsigelse av tidligere direktør Jeremie McGowan; påfølgende opprivende rettssak om oppsigelsen; merkelig manøvrering om opprettelse av en filial i Bodø og en mengde kjekling i media har stilt til og med en viss pandemi i skyggen.

Gjennom hele denne perioden, og nevnt pandemi, har de ansatte ved museet gjort en formidabel innsats med å holde hjulene i gang.

Museet har blitt beskrevet som både sønderskutt og ruinert - men aktiviteten ved museet har aldri stoppet opp.

Likevel er alt ikke fryd og gammen ved Nordnorsk Kunstmuseum. I forrige uke skrev Nordlys en sak om ansatteflukt og en krevende bemanningssituasjon ved institusjonen. Der sa administrerende direktør Line Fusdahl følgende:

- Det har vært utfordrende å være ansatt ved Nordnorsk Kunstmuseum i perioden som har vært. Bare det at arbeidsplassen din har vært omtalt i media nesten hver uke er slitsomt for ansatte, det kan enhver forstå, sier Fusdahl – som sier det ikke er bråk i organisasjonen i dag.

Du skal ikke være mye bevandret i Tromsøs kulturliv for å vite at akkurat den virkelighetsforståelsen er bestridt.

Avisa har da også i ettertid fått flere innspill, uttrykt anonyme, som synes at denne beskrivelsen er problematisk. Flere uttrykker at de ikke ønsker å uttale seg offentlig på grunn av belastningen, og konsekvensene det kan få for mulig fremtidig ansettelse.

Men budskapet er tydelig: Det er ikke full fyr i magasinet, men det ulmer.

Vesentlige stillinger som formidlingsansvarlig, formidler og kurator er ikke på plass ved museet.

Det vil si at prosjekter i regi av Den kulturelle skolesekken, Spaserstokken og lignende aktiviteter er stilt i bero. Ifølge direktør Fusdahl skal stillingen som formidler, som tidligere har vært et engasjement, nå lyses ut som fast stilling, noe som er godt å høre. Det er viktig å holde et kunstmuseum tilgjengelig for et større publikum og det er viktig for landsdelen med gode, attraktive stillinger i kunstfeltet.

God kompetanse har vi ikke råd til å skusle bort i Nord-Norge.

Likevel er det langt fra noe ro som preger institusjonen, som Fusdahl kan tolkes til å mene. Mistilliten til styret er fortsatt i aller høyeste grad til stede. Og de uryddige prosessene rundt Nordlands utvikling av egen filial, uten medvirkning fra fagmiljøet i Tromsø, er fortsatt et åpent sår.

Den ene av kildene jeg snakket med var usikker på om de skulle på jobb i Tromsø eller Bodø etter jul. Den andre spøkte om at hen vurderte å holde ut i jobben frem til eventuell regjeringsskifte og mulig utskifting av styret. Flere forteller om tette skott mellom styre og ledelse på den ene siden og de ansatte på den andre. Møtet mellom styret og ansatte, som styret annonserte i Nordlys skulle skje etter påske, har det ikke blitt noe av - ifølge flere.

Igjen er virkelighetsforståelsen annerledes hos museets ledelse.

Det er ikke en redaksjonell sak å ta stilling til åpenbart helt motstridende beskrivelser av arbeidsforhold ved museet.

Men det er vår jobb å holde et lys opp for viktige institusjoner i Nord-Norge, og følge med.

Denne siste utviklinga i saken om Nordnorsk Kunstmuseum er på ingen måte et sunnhetstegn eller et tegn på at situasjonen ved museet har roet seg. Så kan man si at det er fritt frem for ansatte på alle arbeidsplasser å pakke snippesken sin og forlate, hvis de er uenige med styret og styrets strategiske arbeid.

Men Nordnorsk Kunstmuseum er ikke en hvilken som helst arbeidsplass. Det er en viktig og vesentlig dannelsesinstitusjon, som vi ikke er bortskjemt med i Nord-Norge.

Uansett hvilket håp man har om en fredelig fremtid på museet, er det helt urealistisk å tro at denne konflikten har løst seg selv. Det er ikke bra for Nord-Norge hvis det ulmer i uvilje i vår viktigste kunstinstitusjon. Vi er på mange måter en institusjonelt purung landsdel.

Der mange land kan skilte med sterke institusjoner som i flere århundrer har holdt stand i krig og fred, så har vi relativt utsatte, små institusjoner. De blir ofte et offer for regionale konflikter og kniving om ressurser.

Men robuste kulturinstitusjoner kreves for at vi skal ha et hjem for kunstnere og støttefunksjoner som kan bygge kulturell kapital for landsdelen.

Tromsø er en by med ambisjoner. Og byer med ambisjoner kjemper for sine kunst- og kulturinstitusjoner.

Da fungerer det heller dårlig å feie institusjonelle problemer under teppet, og håpe på bedring.