Gå til sidens hovedinnhold

Alt ble ikke bra. For barna i Nord-Norge er skadene uopprettelige

Koronatiltakene i Europas minst smitteutsatte region vil skape et tidsskille for barn og ungdom til evig tid.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

5.000 barn og unge i tenårene. Det er tallet på frafallet i idretten i Troms og Finnmark, det nye storfylket med cirka 245.000 innbyggere, under koronatiden.

Det er et ekstremt tall. Og det er et tall som rammer på en helt annen måte på permanent basis i Nord-Norge enn i sentrale strøk på Østlandet.– Det er ikke noen overraskelse at vi får en nedgang i idretten – det har vi fått kjent på i løpet av året. Nedgangen er litt større her enn landsgjennomsnittet, melder leder i den nordligste idrettskretsen, Sylvi Ofstad.

At frafallet er større i nord, er overhodet ikke rart og har tydelige forklaringer.

For det første så har idrettsbarn i nord i praksis vært rammet på en annen måte enn i sør.I snart et halvt år har regelen om konkurranser kun innad i egen kommune har vært gjeldende.Det er innlysende hvordan dette slår ut i de mange titalls småkommunene i nord med langt under 10.000 innbyggere.

Flere lag i Nord-Norge har ikke hatt tillatelse til å møte et eneste lag. Mens i Bergen, Trondheim og ja, til og med tidvis Oslo, så har man kunnet spille internt i byer som er større på innbyggertall enn hele Troms og Finnmark fylke.

Det andre er alternativene: Hvis et ungdomslag en bydel i Oslo eller Bergen mister 3 spillere, så må de i verste fall legge ned laget. Da kan ihvertfall de ivrigste spasere ned til andre enden av gata og spille videre i en ny klubb.

Fiktivt eksempel: Hvis J14-laget til Kåfjord må legge inn årene - og det er langt mer sannsynlig at den smertegrensen er nådd ved bortfall av tre spillere - så er trolig de 8 andre jentene også tapt for fotballen og kanskje idretten. For nærmeste alternativ er fort 5 eller 10 mil unna.

Fødselstallene har vært lave i hele Norge de siste årene. Mens byer klarer å holde oppe tallene på barnekull gjennom innflytting, så sliter distrikts-Norge med stort fall i størrelsen på barnekullene.

Koronatiltakene i 15 måneder i et nesten smittefritt Nord-Norge har forsterket utfordringene dette gir i idretten.

På steder hvor man er avhengig av stor oppslutning for å klare å opprettholde et tilbud i idrettens felleskap, så har forutsetningen for å gi barn et godt og spennende tilbud vært rasert i over ett år.

Mange små og sårbare miljøer som har kjempet en kamp på kanten av stupet, vil kjenne den siste dytten i ryggen i løpet av koronatiltakenes effekt.

Miljøene vil komme på fote igjen i Oslo, Bergen og sågar Tromsø. Der kanskje ett og annet lag forsvinner i frafallet man også opplever der, så vil barna raskt likevel ha gode alternativet til samme tilbud og kunne drive med den aktiviteten man ønsker.

For mange mindre steder i Nord-Norge og ellers i distrikts-Norge, så går det neppe så bra. Alt ble ikke bra. Skadene er trolig uopprettelige.

Det finnes likevel grep som myndighetene kan gjøre for å minske omfanget av skadene.

Distriktsidretten bør få særegne midler for å møte sine spesielle utfordringer med å gjenreises. Gjennom sterke stimuleringsordninger kan de mer sårbare miljøene får gjenopprettet dugnadsmiljøer og gitt så gode tilbud til barn at de kommer over kritisk masse og igjen kan skape aktivitet på steder hvor man er avhengig av å få nesten alle med.

Det har ofte vært sjarmen med distriktslagene. Måten de inkluderer hele lokalsamfunnet i et gjensidig avhengighetsforhold. Skal bygda ha lag, må laget ha med hele bygda.

Abid Raja har tatt noen avspark i eliteserien mens de beste har fått på holde på en stund. Nå er det på tide at kulturministeren tar med ballen sin på bygda og jobber for et livsnødvendig løft der.

Kommentarer til denne saken