NRKs podkastserie om norsk historie sett i samisk perspektiv har skuffet mange i samiske miljø, slik Ragnhild Nystø gjør rede for i Ságat (6.1.22). Innsigelsene mot seriens profil fra samisk hold har blitt møtt med påstanden om at ett samisk perspektiv på historien ikke finnes. Det er å slå inn åpne dører, men har så langt i debatten skygget for en langt viktigere utfordring: Har samene behov for å fremstå som ett folk med et felles perspektiv?

Det samiske samfunnet har stort behov for forskning som peker ut over den tradisjonelle fremstillingen av samenes minoritetssituasjon. De har både internasjonal og norsk rett på sin side i kravet om slik forskning. Det er innarbeidet i Grunnlovens § 108, «Sameparagrafen» som lovfester et samisk perspektiv på samfunnsutviklingen som i vår tid i omfattende grad baserer seg på forskning. Det legger ingen begrensninger på forskningens problemstillinger, med et samisk felleskap må kunne gjenkjenne seg i måten forskningen fremstiller det, uavhengig av om det utfordrer de faglige etablissementene.

En trussel mot humanismen?

Debatten om NRKs podkastserie har ført til uventede reaksjoner i norsk offentlighet. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, oppfatter kravet om et samisk perspektiv som «antihumanistisk tankegods som truer vår evne til innlevelse, empati og forståelse av det som er forskjellig fra oss selv». Intet mindre. Han mener, uvisst av hvilken grunn, at et samisk perspektiv på norsk historie truer «det humanistiske idealet» i samfunns- og historieforskningen (Nordlys/Nordnorsk debatt 20. 12).

Så sikker er han i sin sak at han på strak arm avskilter to ledende samerettsjurister ved UiT, Øyvind Ravna og Ande Somby. Ikke bare degraderer han dem som forskere, men tildeler dem rollen som politiske skurker på «en identitetspolitisk ytterfløy». Det faller han ikke inn at dommen over navngitte forskere med henvisning til «universelle teorier og metoder», ikke fremstår særlig troverdig fra redaktørkrakken. Fjellheim tar munnen for full, men han får støtte fra historiker Helge Chr. Pedersen om at et samisk perspektiv på norsk historie ikke er vitenskapelig fundert. Pedersen spør retorisk: «Finnes det et samisk perspektiv på historien og hva er i tilfelle kjernen i dette perspektivet?» (Nordlys/Nordnorsk Debatt 31.12.21).

Det første spørsmålet er bevart i Grunnlovens § 108 og det andre er meningsløst som forskningsproblem.

Mange samiske stemmer, men ingen felles perspektiv?

I det samiske samfunnet er det mange samfunn. De er inndelt i 10 dialekter som riktignok står på lista over verdens mest truede språk, men de har til felles at de er samiske. De deler ei samisk historie, samiske skikker og tradisjoner og omtales noen ganger i entall, andre ganger i flertall. Det er med andre ord ikke bare likheter, men også forskjeller som gir samiske felleskapet en samisk sjel.

Nasjoner som taler befolkningens sak, gjør det på tross av uenighet på bakrommene. Hvordan skulle de ellers få til internasjonalt samarbeid og kunne håndtere uenighet seg imellom? Er det mindre meningsfullt at det samiske folk fremstår med én stemme slik norske og tyske, canadiske og amerikanske gjør det i gitte og bestemte sammenhenger? Skeptikerne til et felles samisk ståsted eller perspektiv henviser til det samiske mangfoldet. Er det forskjellig fra mangfoldet i andre samfunn og hva er argumentet for det? Om vi mot formodning finner større forskjellighet blant samer enn andre folkegrupper, er mer enn 100 års kolonihistorie verdt å ta med i vurderingen.

Argumentet om at det samiske samfunnet bare kan studeres som satellitter i et «perspektivmangfold», er svakt faglig begrunnet. Det har dessuten en degraderende effekt i et samfunn under gjenreising. Pedersen hevder at «Maktovergrep og rasisme er ikke hele historien om samenes fortid». Han kan trygt tilføye: Men samenes fortid kan heller ikke forstås uten de overgrep og rasismen som preger deres historie. Sist, men ikke minst bør Pedersen respektere at forskere ikke setter seg til doms over folks kulturelle selvforståelse. Om han hadde gått i dybden på Clifford Geertz som han smykker seg med, ville han visst hvorfor dyktige forskere viser respekt for samfunn og tradisjoner som ikke er deres egne. Med fastere forankring i denne tenkningen, hadde Pedersen neppe lansert sin idé om «det absolutt samiske perspektivet». Det har lite med forskning å gjøre og er snarere en utgave av det Wittgenstein omtaler som «language on holiday».

Fra asken til ilden?

At tvilen om et samisk perspektiv reises ved UiT, virker påfallende i et forskningsmiljø som gjennom flere 10-år har bidratt vesentlig til samisk selvforståelse. Når det samme miljøet nå stempler denne innsatsen som identitetspolitikk, må det få pionerne til å snu seg i gravene sine. De samiske studentene som hverken får veiledning eller kan skrive sine avhandlinger på samisk, blir hver eneste dag minnet om at et samisk perspektiv finnes. En hel hær som i ytringsfrihetens navn har fritt leide til giftige og fordummende spydigheter om samer på Nordnorsk debatt, gjør universitetslivet vanskeligere enn noen gang. Det samiske miljøet må være evig takknemlig for Kongens fasthet når han ved åpningen av Sametinget hvert fjerde år med sitt nærvær bekrefter: Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk- nordmenn og samer.

I all høystemt tale om at det ikke finnes ett, bare flere samiske perspektiv biter identitetsteoretikerne seg selv i halen. Påstanden er selvmotsigende: Finnes perspektivene i enkeltutgaver, blir de samiske bare ved å høre hjemme i en felles samisk verden. Der omtales de i entall eller flertall i tråd med alminnelig språkbruk, både i dagliglivet og i forskningen.