Norge står foran den mest omfattende økonomiske nedturen på flere tiår. Rommet for å manøvrere i statsbudsjettet er smalt. Regjeringen hamrer inn en ny type forståelse. Budskapet fra statsminister Støre handler utelukkende om ledelse i krise.

Finansminister Vedum varsler en kostnadsøkning på 100 milliarder kroner i 2023-budsjettet. De økte utgiftene skyldes pensjon, mottak av ukrainske flyktninger, offentlige byggeprosjekter og strømstøtte til husholdningene.

Dette er den nye budsjettvirkeligheten i Norge. Den er vond å ta innover seg fordi den kommer til å vare. Men de fleste har forståelse for at mye av det som koster mest, nå må vente.

Det betyr også at hvis man skal gjøre krav på 7 milliarder kroner for å bygge en ny flyplass der man har flyplass fra før, så bør man ha en ekstraordinær god begrunnelse. Særlig når man konkurrerer med så mange andre formål. Og fronter det aller mest ulønnsomme prosjektet i Nasjonal Transportplan de neste ti årene.

Hvis man går inn i tallmaterialet Bodø-prosjektet er bygd på, vakler det stygt allerede fra første side, med en fascinerende mangel på realisme og nøkternhet når det gjelder både befolkningsutvikling og behov.

Fordi vi har fortjent det, fordi nasjonalstaten la ned en kampflybase for 10 år siden og flyttet flyene til Ørlandet, er ikke en god nok begrunnelse. For i Bodø snakkes det mye og høyt om kompensasjon.

Sist jeg var i Bodø tyder det meste på at byen klarer seg helt fint uten kompensasjon. Det bygges mye og høyt, kulturlivet blomster, fotballaget vinner, stemningen er optimistisk.

Dessuten har jo mange samfunn i Nord-Norge har jo vært gjennom liknende omstilling, uten å være i nærheten av en kompensasjon i samme størrelsesorden. Andøya er et eksempel. Kirkenes et annet.

I 2010 ble marinebase i Tromsø nedlagt og 250 arbeidsplasser forduftet uten at Norge tok seg råd til kompensasjon. Livet gikk videre i byen, som fortsatte sin vekst. Og bør ikke Målselv kommune gjøre krav på kompensasjon for helikopterbasen som blir borte, der flere hundre ansatte og familier nå berøres?

Hvis man sammenlikner effekten i lille Målselv basert på folketallet i Bodø, er det jo snakk om en mye større dramatikk. Da kunne det vel i rettferdighetens navn passe med to milliarder, eller kanskje fire milliarder kroner fra statskassa til Målselv?

Norge har ikke bygd en storflyplass siden 1996, da Gardermoen ble åpnet. Nå kan vi plutselig få to nye, de ligger bare 100 kilometer fra hverandre fra hverandre i luftlinje. Er behovene for dette virkelig godt nok sannsynliggjort?

Den første lufthavnen, i Rana, skal etter planen stå ferdig i 2025. Den vil forsyne seg av minst 15 prosent av passasjergrunnlaget i Bodø. Er dette bærekraftig? Slike spørsmål hører hjemme i en bred offentlig debatt. Det er ikke uten grunn at fagetatene er kritiske og bransjeorganisasjonen NHO Luftfart advarer.

Et annet risikoelement er sikkerhetspolitikken. Vi har å gjøre med et aggressivt og totalitært Russland som varsler kraftig militær opptrapping i Arktis. I Forsvaret stiller mange spørsmål ved om den planlagte rivingen av en mengde NATO-sheltere på Bodøhalvøya kan komme til å svekke vår evne til mottak av allierte jagerfly. Dette er helt vesentlig i krig eller krise.

Det er heller ingen tvil om at milliarder til å flytte en rullebane 900 meter har en annen effekt; det vil binde opp samferdselsmidler og investeringer i Nord-Norge i mange år fremover. Slik er jo virkeligheten. Når en regjering sier ja til noe, sier man samtidig nei til noe annet.

I Bodø er imidlertid den lokale makteliten opprørte fordi det i en avgjørende fase drives kritisk journalistikk på landsdelens største landbaserte byggeprosjekt etter 2. verdenskrig. Men hvis ikke vi gjør det, hvem skulle da gjort det? Avisa Nordland gjør det definitivt ikke, og heller ikke NRK i Nordland.

Det gjør vondt at spørsmålene kommer fra Tromsø og en landsdelsavis. Men noen ganger må en storebror være den ansvarlige når småbrødre mister hodet fullstendig. Da må man stille de vanskelige spørsmålene rundt bruk og forvaltning av felles midler i en større helhet.

Kritiske spørsmål fører jo dessuten til at prosjekter blir mer robuste. Derfor er ukritiske heiarop og lokale klankulturer landsdelens største fiende. Sannsynligvis ville også rullebaneflyttingen ha fått større aksept i landsdelen, dersom det tidligere hadde vært rom for en god debatt med motargumenter.

Det har det i liten grad vært. I stedet møtes motstemmer med utskjelling og mistenkeliggjøring. Akkurat som Morten Strøksnes ble, da han gjorde et forsøk på å kritisere makteliten i Bodø for noen år tilbake.

Den desperate, ja nesten hysteriske ordbruken fra Odd Emil Ingebrigtsen og andre i småbyens maktmiljøer er kanskje et tegn på at et kontroversielt prosjekt går en usikker fremtid i møte så lenge spaden ikke er satt i jorda. Uansett fører raseriet hans til at mange nok vegrer seg for å ta til motmæle.

De orker ikke belastningen og ender med å melde seg ut. Men man kan likevel ikke forvente at alle skal bøye seg for kravet selv om losjene i småbyene definerer sin egen sannhet, og ikke går av veien for å tvinge gjennom sin agenda.

Det er sikkert varmt og godt i Glimt-losjen for tiden. Men i et større ordskifte må mediene få gjøre sin jobb, i et liberalt demokrati er det en kritisk offentlighet og diskusjon om prioriteringer som gjelder. Der veier man ulike hensyn opp mot hverandre.

Budskapet fra Ingebrigtsen handler om at alle i Nord-Norge må støtte hverandre. Jaja. Nå er vel ikke Ingebrigtsen og Bodø-politikerne de som har utmerket seg aller mest med raushet her nord. Spør bare de ansatte og pasienter ved Universitetssykehuset i Tromsø. Nord-Norge er et tomt slagord å søke tilflukt bak så lenge det tjener egne interesser.

For hvis man leser mellom linjene fra Ingebrigtsen, trer et annet og ganske mye farligere bilde frem. Og det lyder slik: Hold kjeft med alle innvendingene, og la oss gjøre som vi vil.