Torskeoppdrett kan, om den får vokse, skape utrygghet for mange arbeidsplasser. Ikke bare denne næringens egne ansatte, men også for andre som blir påvirket - og da spesielt for den tradisjonelle fiskerinæringen. Det hevdes at det er gjort fremskritt, men i virkeligheten ser det ikke ut til å ha kommet mye lenger nå, enn da dette prøveprosjektet strandet sist for vel ti år siden.

Det faller seg naturlig at fagleder for Sjømat Norge, Krister Hoaas i sitt svar til oss i Naturvernforbundet den 17. februar - ønsker vi skal se en annen vei når næringen er tatt med buksa nede. Men å fremheve torskeoppdrettens muligheter til fortjeneste gjør ikke planen mer forsvarlig for villtorsken.

Les også

Status for torskeoppdrett

Troverdighet

Hoaas hevder at Naturvernforbundets kobling mellom torskeoppdrett og kysttorskens vansker er lite troverdig. For å snu litt på det - mener Sjømat Norge at torskeoppdrett vil bidra positivt til kysttorskens problemer? Hva med alle utslippene av fosfor og nitrogen fra åpne merder for både laks og torsk? Disse skaper uønsket påvirkning av havbunnen der torskeyngelen skal vokse opp. Hva med følgende setning fra Havforskningsinstituttets temaside om torskeoppdrett?

«De største utfordringene med torskeoppdrett er sykdom (Francisellose), faren for at torsken rømmer fra merdene og mulig genetisk påvirkning på villfisk.»

Hvem er troverdig?

Vi tillater oss å ta opp igjen vår gjengivelse av kunnskapsbaserte faktaopplysninger fra Havforskningsinstituttet, som altså er myndighetenes egen kompetanse og forskningsinstitusjon underlagt Nærings- og fiskeridepartementet.

I 2022 skrev de dette i sin «Risikorapport for oppdrett»:

«Dersom næringen tar i bruk alle lokalitetene de har søkt om, kan torskeoppdrett utgjøre en risiko mot kysttorsken fra Stadt og nesten nord til Bodø.

Lenger nord er risikoen vurdert som moderat, men likevel er det enkelte områder som kan være utsatt. Vi ser at det er søkt om veldig mange lokaliteter i Lofoten og Vesterålen, slik at risikoen lokalt kan være høyere.»

Bærekraft

Mange næringer ønsker å smykke seg med ordet bærekraft for tiden, spesielt om man føler det er noe å forsvare. Her er oppdrettsnæringen «hands on», og faktisk kan flere norske selskaper triumfere over å være av de beste når det kommer til bærekraftparameter. Men hva som er bærekraftig og ikke, det avhenger jo hva som blir målt.

Oppdrettsnæringens talspersoner fremstiller oppdrett som en av løsningen for verdens matforsyning. Men ifølge Sjømat Norge skal det 1,39 kilo villfisk til for å produsere 1,0 kilo oppdrettslaks. Det råder litt usikkerhet rundt dette da andre utregninger viser dårligere ernæringseffektivitet. Dette gir uansett minus i naturregnskapet, og lakseoppdretternes fôrbehov sluker allerede mye villfisk som kunne mettet mange sultne mennesker.

Det økonomiske overskuddet avhenger av markedspriser som slik de er nå for tiden, gir overskudd i kroner og øre. Vi kjenner ikke til fôrfaktor for torsk, men vi har vanskelig for å tro at den er så annerledes enn det som er tilfelle for lakseoppdrett. En annen negativ faktor i naturregnskapet er energiforbruket og CO2-utslippet det utgjør å dyrke og frakte alt plantebasert fôr fra andre siden av Atlanterhavet.

Om soyaproduksjonen i Latin-Amerika passer det også å sitere fra boka «Den nye fisken» av Simen Sætre og Kjetil Østli:

«Utregninger gjort av forskeren Emily S. Cassidy og kolleger, viser at dersom alt arealet i Brasil som nå går til fôrproduksjon hadde gått til menneskeføde, ville dette alene kunne mettet fire milliarder mennesker. Her må det tillegges at dette ikke bare dreier seg om fôr til oppdrettsfisk, men at dette illustrerer vektskålene for mateffektivitet.»

Havets økosystemtjenester er gratis, evigvarende og grunnlaget for all produksjon i sjø – dersom påvirkningen fra oss mennesker ikke blir for stor. Alle som lever av havet inkludert oppdrettsnæringen avhenger av nettopp dette. Dessverre truer drift i åpne merder havets helse fordi det slipper ut tonnevis av fiskefaeces, fôrrester , tungmetaller, og mikroplast.

Derfor vil Naturvernforbundet at oppdrett skal foregå i lukkede anlegg - slik blant annet fire delstater i USA og Argentina nylig har vedtatt.

Fakta

Sjømat Norge sier at havbruk sysselsetter mer enn fiskeri. Tall kan man bruke til så mangt, men for Nordland var det i 2021 registret 2010 personer med fiske som hovednæring. Tall for ansatte i akvakultur i 2021 var 1984.

Nettopp har man påvist at torsk fanget i havområdet utenfor Meløy hadde sammenfallende genetikk med oppdrettstorsk. I tillegg viste fisken i merder seg å være gyteklar - noe som torskeoppdrettsnæringen stadig hevder å kunne kontrollere. Det er trist at det ikke legges mer vekt på seriøsitet i en bransje som av egeninteresse nettopp burde søke troverdighet. Både Havforskningsinstituttet, naturvernorganisasjoner og fiskere har advart mot faren for rømming og innblanding av svakere genetisk materiale.

Ifølge rådgiver Nord Fiskarlag Mira B. Aasjord kan forskere fra Havforskningsinstituttet nå fortelle om dokumentert pågående gyting i merdene til Norcod [2].

Fagleder for Sjømat Norge framstiller det slik at han er opptatt av å bringe fakta på bordet, underforstått: i motsetning til Naturvernforbundet. La oss understreke dette en gang til:

Fakta er at nettopp det Naturvernforbundet og andre har advart mot, nå allerede er blitt virkelighet. Oppdrettstorsk rømmer, og fisk i merder gyter.

Slik Naturvernforbundet ser det, kan ikke mulighetene til fortjeneste eller sysselsetting være grunn for å se bort fra ufravikelige fakta om risiko ved torskeoppdrett. Store verdier både i natur og samfunnsmessige verdier er truet. På dette grunnlaget har Naturvernforbundet sluttet seg til kravet fra Norges Fiskarlag om at alle søknader om utvidelser og nye anlegg i torskeoppdrett må avvises inntil bedre kunnskapsgrunnlag foreligger.